Svalbard 2017

Dette er det tredje året på rad vi reiser til Svalbard for og utforske Isfjorden, på jakt etter sjeldne og sære arter. Det er noe helt spesielt med Svalbard som gjør at vi bare må tilbake år etter år. Etter suksessen vår i fjor var ikke ambisjonene våre noe særlig mindre i år, men som alltid er vi helt avhengige av at været spiller på lag…

Etter å ha fått unna den verste logistikken som innebærer et raskt inn- og utsjekk fra Haugen Pensjonat, handling, middag, litt shopping og rigging av utstyr var vi klare til utror fra småbåthavna i Longyearbyen. Vi sjekket flere forskjellige værmeldinger og alle meldte noe helt forskjellig, så hva slags vær vi kom til å få denne gangen var helt bingo. Første dagen var været relativt fint når vi kjørte mot dagens første fiskeplass. Det tok ikke mer enn et par timer før det blåste liten kuling og vi måtte skrote alle planene vi opprinnelig hadde. Det ble til at vi måtte improvisere hvor vi skulle fiske basert på vindretningen.

Ute i Isfjorden er det mange store grunner, som ligger på dyp fra 100-300 meter, så vi bestemte oss for å fiske av disse systematisk. På mitt aller første nedslipp skjer det overhodet ingenting den første halvtimen. De andre i båten får litt torsk og hyse, som det har blitt veldig mye av der de siste par årene. Mengder med torsk fra 1-5kilo og hyser på 1-2 kilo får seg en tur innom båten, men det er helt dødt hos meg. 

Før jeg tror jeg sitter fast i bunn..

Drift farten var nå ganske høy, så jeg trodde først søkket mitt hadde satt seg fast i leire. Det er noe som ofte skjer du får skrå linevinkel fra båten mot søkket, så jeg holder det stramt en stund. Ingenting skjer, så jeg slipper ut sene for å prøve å løsne det. Når snøret mitt plutselig begynner å fosse av snella skjønner jeg tegninga, jeg har kroket et eller annet digert. Etter en stund får jeg løftet fisken og snudd den, før en latterlig drøy økt begynner. Fisken er bare tung og gjør noen små korte utras innimellom og det er ikke før jeg tror jeg har vunnet kampen at jeg mister balansen i en stor bølge, fisken får slakk i et lite sekund og kutter fortommen min. Det var ingen tvil om at det var en relativt stor håkjerring som hadde tatt agnet mitt på 160 meters dyp. Hele fortommen var flisete og kuttet til kroken var helt rent. Lite å gjøre med det..

Første kveld

Vinden gir seg ikke, så vi bestemmer oss for å ankre opp for natten på samme plass som vi hadde bra fiske på i fjor. Med båten liggende stille på rundt 290 meter, gjør vi oss klare for natten. Noen skal fiske etter steinbit, andre etter blåkveite og noen etter håkjerring. 

Foto: Andreas Næristorp

God stemning ombord på båten.

Foto: Andreas Næristorp

Det skjer absolutt ingenting. Vi har noen snodige napp på den ene stanga jeg står og følger med på, og etter å ha først og sveivet opp en agnfisk og ser det er noen massive bitemerker fra en eller annen steinbit, går det en time til hvor vi har agnet med en 4-kilos torsk, hvor det samme skjer. Den steinbiten må ha vært diger! Den nappet ikke på noen av våre andre stenger med mer saklig takkel til steinbit, så vi får ikke sett hva det var.

Det tar en liten stund før det plutselig tikker og går på håkjerring stanga til Stein. Han fighter fisken halvveis opp før krokfestet løsner, så det er bare å agne om å slippe ned på nytt. 

Det tar ikke mer enn en halvtime før en ny håkjerring plukker opp agnet hans og denne gangen kommer fisken helt opp. Stein sin første håkjerring måles til 295cm lang, 178cm rundt magen og estimeres til 323kg. En hannfisk.

Foto: Andreas Næristorp

Håkjerring. C&R selvfølgelig.

Foto: Andreas Næristorp

Noen timer senere heiser vi ankeret og tester noen nye plasser i området vi var dagen før. Grunntopper fra 150-300 meter. Vi har lange drift, men får ikke noe spennende fisk. Alt som kommer opp er torsk og hyse, og stemningen på båten begynner å bli heller laber. Når vinden kommer tilbake på ettermiddagen søker vi ly i samme fjord som den foregående natten, men på et annet område. De fleste legger seg for å få noen timer på øyet. Denne natta får Karl Johan og Jonas blåkveite, som er nye arter for begge. I tillegg får vi også en kloskate og et par små blåkveiter til. Nå skal man ikke klage over å få blåkveite i noen sammenheng, men fisket var generelt elendig i dette området i år.

Foto: Andreas Næristorp

Jonas med ny art - blåkveite.

Foto: Ole-Håkon Heier

Karl Johan med ny art - blåkveite.

Foto: Andreas Næristorp

Ståle med pers på blåkveite.

Foto: Andreas Næristorp

Stein med en fin kloskate.

Tredje fiskedag – Jackpot!

Med laber stemning i båten flytter vi oss langt på den tredje fiskedagen og finner et nytt interessant område i le av vinden. En ravine som starter på dypt vann og sakte men sikkert blir smalere og smalere jo nærmere land en kommer, med innslag av hardbunn og stein og bratte kanter på hver side.  Båten blir liggende perfekt på første opp dregging.

Vi blir enige om å kjøre litt forskjellige takler, noen med store og andre med små kroker for å se hva som befinner seg i området. Og det tar ikke lang tid før noe skjer…

Marius fisker med stort agn og melder om et heftig napp. Når han kroker fisken slår stanga knute på seg og det er med god grunn. Når fisken kommer opp i overflaten blir det smått kaotisk i noen sekunder, før en diger, illsint flekksteinbit deiser ned på dekk. 15,2 kilo! 

Foto: Andreas Næristorp

Marius med ny art - flekksteinbit på 15,2kg.

Stemningen om bord går fra å være bunn i bøtta til å bli helt elektrisk. Nå fyker det glidebommer og svære mallekroker rundt på dekk og alle bytter til takler med hel agnfisk med håp om å få en stor steinbit..

Steinbit bonanza

Jeg har ikke rukket å slippe ned til bunn før det krokes og landes flekksteinbit hos de andre gutta om bord på båten. Først ut er Stein, som får et par mindre flekksteinbiter på hhv 5,3kg og 6,9kg. Like etterpå får Ole-Håkon og Karl Johan flekksteinbiter nesten samtidig med to fisk på 8,3 og 9,1kg. Ståle kommer etter hvert bak til oss andre med den minste flekksteinbiten jeg har sett, som veier 3,59kg – men det er ny art for han, så vekten spiller ingen rolle.

Foto: Andreas Næristorp

Ståle med ny art - flekksteinbit.

Foto: Andreas Næristorp

Ole-Håkon og Karl Johan med hver sin flekksteinbit.

Foto: Andreas Næristorp

Stein har sikret middagen med to fine flekkiser.

Ole-Håkon med en fin flekksteinbit.

Hos meg napper det fremdeles ikke, så jeg løper for det meste runder og assisterer med å lande og veie fisk. Etter at Karl Johan lander sin andre flekksteinbit for dagen, som veier 11,4kg roer det hele seg ned litt. Nå hadde luktsporene våre gjort jobben sin, og dessverre lokket til seg mengder med hyse og omsider napper det hos meg. Jeg får tre kjappe hyser og perser med en fisk på 3,6kg. Helt greit det, men ikke helt det jeg håpet på.

Foto: Marius Vikene

Det ble tid til et bilde av ny pers på hyse og. 3,6kg.

En time senere ser jeg at en fisk tuller med agnfisken min. Gir den god tid og når den prøver å stikke av med agnet mitt kroker jeg steinhardt og endelig er det noe tungt!

Fisken jobber ganske bra hele veien opp og jeg har ståltrua på at det er en stor flekksteinbit så jeg ber Jonas stå klar med kleppen. Det er ikke før jeg skimter fisken i det klare vannet at hjertet nesten hopper ut av brystkassa. Blåsteinbit! Og den sitter ekstremt dårlig kroka! Jonas får omsider satt kleppen i den og Ole-Håkon kommer løpende til med en klepp til og vi får landet en skikkelig utopisk drømmefisk for meg. Blåsteinbit på 10,6kg og min art nummer 119! Uten tvil en av mine kuleste fisker noensinne - som henger veldig høyt.

Foto: Jonas Botilsrud

Drømmefisk og ny art - blåsteinbit!

Foto: Ole-Håkon Heier

Foto: Jonas Botilsrud

Blåsteinbiten fra andre siden.

Etter dødperioden vi hadde midt på dagen bestemmer vi oss for å slippe ut det vi har igjen av dreggtau slik at vi får fisket av et større område. Vi havner litt over 100 meter lenger inn i undervannsravinen og på ny tar det helt av. Først får jeg en liten flekksteinbit på 6,4kg som raskt får friheten tilbake. Ole-Håkon får også en mindre fisk på veier 5,2kg. Samtidig som jeg tar bilder av fisken til Ole-Håkon ser jeg at det er noe som napper i agnfisken jeg har ute, men jeg lar den holde på, da nappet ser ut som torsk. 

Når jeg tar opp stanga og strammer opp kjenner jeg to harde dunk i stangtuppen så jeg kroker fisken. Ikke gjorde den mye ut av seg, ikke kjentes den spesiell tung ut men når topshoten sklir gjennom stangringene og fisken viser seg er det enda en diger flekksteinbit! Denne sitter godt kroket og blir landet uten store problemer og jeg dobler nesten min 1 år gamle pers. Fisken veier 14,2kg og er 109cm lang. To drømmefisker på samme dag, er det mulig?

Foto: Jonas Botilsrud

Pers på flekksteinbit - 14,2kg.

Foto: Marius Vikene

Marius sin art nummer 100 i Norge - Uer.

Etterhvert blir vi "mette" på steinbitene og vi vil ikke fiske tom en så heftig plass, så vi bestemmer oss for å reise derfra. Vinden har roet seg såpass at det lar seg gjøre å kjøre lenger utover i fjorden, så vi bestemmer oss for å gjøre det. 

Håkjerring 

Etter å ha studert sjøkart en liten stund, blir vi enige om hvor vi skal dregge den siste natta. Jeg finner en lang undervannsrygg som strekker seg fra 100 til 200 meter, med en bratt kant på den ene siden, så vi dregger på motsatt side og svinger båten rett ut på kanten av ryggen. Vi blir liggende helt perfekt når tauet strammer seg, men alle er så trøtte at vi sovner alle sammen. Noen timer senere ramler folk ut på dekk og bestemmer seg for å fiske håkjerring. 

Jeg sover fremdeles tungt og det er ikke før jeg hører det skriker i knarren på håkjerringstanga til Marius at jeg våkner. Noen minutter etter at jeg kommer meg ut sveiver Marius på ei håkjerring. Det viser seg at Ole-Håkon allerede har fått håkjerring, og ikke bare er det den største vi har fått på Svalbard med sine 335cm i lengde og 198cm magemål, med en estimert vekt på 454kg men det er også ny art for han. Og kort tid etter står nå Marius og kjører håkjerring, som vi også lander, måler og slipper tilbake. 

Foto: Ole-Håkon Heier

Ny art for Ole-Håkon - håkjerring på 454kg.

Fisken til Marius var 3 meter lang og 135cm rundt buken som gir en vekt på 249kg. To håkjerringer før frokost er ikke dagligdags. 

Foto: Andreas Næristorp

Jonas sikrer håkjerringa til Marius.

Foto: Andreas Næristorp

Ti minutter senere treffer agnet til Jonas bunn, og det tar nøyaktig 11 minutter før det napper. Denne fisken er ikke like stor, men landes etter kort tid og vekten blir estimert til 164kg.

Foto: Andreas Næristorp

Foto: Andreas Næristorp

Foto: Andreas Næristorp

Med så hyppig aktivitet under oss bestemmer jeg meg for å fiske en halvtime før vi skal flytte oss. Det tar ikke mer enn 7 minutter før det drar av garde på selstykket jeg fisket med. Seletøyet spennes på og jeg sveiver på en ny håkjerring. Denne var ikke spesielt snill, og ville ikke annet enn å rulle, stikke av gårde med masse sene og være bråkete. 20 minutter senere får vi også sikret denne fisken, og jeg øker min pers på håkjerring med drøye 50 kilo. En skikkelig lys og velkondisjonert håkjerring blir estimert til 342kg før den svømmer rolig av garde mot dypet igjen.

Fire håkjerringer før frokost har jeg aldri hørt om tidligere, og jeg er sikker på at vi kunne fått flere om vi hadde prøvd.

Foto: Andreas Næristorp

Håkjerring agn. Sel.

Foto: Karl Johan Sæth

Ny pers på håkjerring for min del, 342kg.

Ankeret blir så flyttet inn på relativt grunt vann, like over 100 meters dyp. Målet er kloskate, gapeflyndre og småfisk. Jeg og Jonas får hver vår kloskate, men også her er det flekksteinbit. Marius feilkroker en relativt stor etter et kvarters fiske, og Karl Johan får en på 11,2kg. Ingen tvil om at vi fant et produktivt område på denne arten i år. Jonas får også omsider sin første flekksteinbit, en sinna fisk på riktig side av 10-tallet.

Foto: Andreas Næristorp

Foto: Andreas Næristorp

Jonas med en stor kloskate.

Foto: Andreas Næristorp

Karl Johan med ny pers på flekksteinbit.

Plassen blir fisket noen få timer før vi setter kursen tilbake til Longyearbyen. Her avslutter vi med litt pillefiske etter glattulke, men alt vi får er mikro torsk og mikro hyse.

Svalbard er og blir et spesielt sted. Ikke bare er det fantastisk og fascinerende å rusle rundt i Longyearbyen, men det å bedrive havfiske på plasser ingen andre har fisket før er spesielt i seg selv. I år traff vi virkelig bra på noen av de nye plassene vi prøvde på, men jeg tror vi så vidt har sett det virkelige potensialet for hva som finnes der oppe. Er du heldig med værmeldingene og kan fiske akkurat der du vil, både med store og små kroker kan du komme over noen sjeldne og spesielle fisk. En ting er sikkert – jeg skal tilbake, og jeg gleder meg allerede!

Foto: Andreas Næristorp / Selvutløser