mandag 28. april 2014

Leirkutling - den evige diskusjonen (Med 2 gjesteinnlegg) og art #105!

Det er noen arter som er vanskeligere enn andre å identifisere enn andre av norske fiskearter og den kanskje aller vanskeligste er definitivt leirkutlingen.
Av oss som fisker rundt omkring her på Østlandet har vi hatt våre timer med frustrasjon når det kommer til denne arten, da flere av oss mangler den og vi har brukt mye tid på å klare å finne den rette fisken.
Når jeg en gang nå i januar endelig klarte å få korrekt identifisert en leirkutling hadde vi i noen uker diskutert denne arten frem og tilbake flere ganger og jeg fikk en del info som Ole-Håkon Heier kom frem til men også en del informasjon fra Karl Johan Sæth.



NKML gjengen har tidligere skrevet en sak om dette på bloggen sin (Kan leses HER) hvor de etterlyser mer nerding så jeg håper dette kan bidra til å artsidentifisere denne arten en gang for alle.
Det er dog ikke lett men here goes:
Ole-Håkon heier sendte meg rett før jul et tekstdokument med hans betraktninger rundt leirkutlingen så den limer jeg inn her i sin helhet:
Skrevet av Ole-Håkon Heier:
Hvordan skille kutlinger – diskusjonen fortsetter:
"NKML har laget en veldig god kutlingsak på NMKL sine sider (13-06-2013). Det er på sin plass at noen tar opp bestemmelse av kutlinger til diskusjon, siden det etter hvert har blitt mange artsjegere, og dette er noen av de mest problematiske artene.
Jeg er dog usikker på om man kan konkludere med de retningslinjene for bestemmelse som Irvin skisserer.  Svartkutling, Rødflekket kutling, Spisshalet kutling og Tangkutling er intet å diskutere.
Bergkutling, leirkutling eller sandkutling?
Svenskene har gitt ut Svenska nationalnyckeln i bokform. Her er tegningene av bergkutling, sandkutling og leirkutling:
Bergkutling
Illustrasjon: Nationalnyckeln







Sandkutling

Illustrasjon: Nationalnyckeln
Leirkutling
Illustrasjon: Nationalnyckeln





Bergkutling:
NKML:
·         På grunn av store skjell (34-43) langs sidelinja er det kun leirkutling som er forvekslingsart.
·         Bergkutlingen har en spraglete, men varierende kroppsmønster.
·         Første ryggfinne har rekker med flekker som utgjør striper ("flekkebånd"). Ofte to svarte bånd nederst og en eller to lysere øverst.
·         Vanlig langs kysten av Sør-Norge.
Nationalnyckel/OHH):
·         Tydelige flekker i rader på ryggfinna inkludert innslag av rødt og blått (de siste varierer nok en del mellom kjønn og årstid).
·         Ingen stor flekk bak på ryggfinna.
·         Det mørke feltet under øyet.
·         4-5 hvite flekker på ryggen.
·         Vagere, men ofte veldig tydelig ved første øyekast: mer markerte mørke flekker på siden.
·         Antall sidelinjeskjell  er 34-43. Dette avviker imidlertid ikke helt fra leirkutling (39-52).
Sandkutling:
NKML:

Antall skjell langs sidelinja, som skal være mellom 55 og 70 (normalt rundt 60). Ja, her er det bare å ta på brillene. Etter litt trening ser man fort at skjella er så små at det er nødt til å

·         være snakk om >55. Forvekslingsartene bergkutling og leirkutling har begge mindre enn 45 skjell så forskjellen er såpass at det går an å se med det blotte øyet.


·         Som en av to arter har sandkutling en svart flekk bak på første ryggfinne. Leirkutling er den andre (se senere). Vanlig langs kysten nord til Troms.

Leirkutling:
NKML:
·         Ca. 35-45 skjell langs sidelinja.
·         "Kjente" tegn som skråbånd over nesa og mørk trekant inne ved brystfinnerota finner en også hos bergkutling dessverre.
·         Det som virker å være det sikreste tegnet er den mørke flekken bak på første ryggfinne, tilsvarende den sandkutling har. Problemet er at denne svarte flekken kan være vanskelig å se, ofte kan bergkutlingens to mørke flekkerader (se over) gå over i noe som virker som en flekk bakerst.
·         Det som imidlertid virker å være fellestrekk for leirkutling (basert på de to øverste bildene til venstre på Fishbase, samt bildene på denne siden: http://www.luontoportti.com/suomi/no/kalat/leirkutling, som virker å være tydelige leirkutlinger) er at bånda på første ryggfinne er svake. De er lysebrune, 3-4 i tallet og særdeles svake. Så svake at den svarte flekken utgjør en stor kontrast til bånda. Et nytt problem er at litteraturen forteller at det er kun hanner som har denne flekken. Så da sitter vi igjen med svake, lysebrune bånd på første ryggfinne, som kanskje det beste tegnet.
·         Hva som er helt klinkende klart, er at for id må man ha gode bilder som viser en oppspilt første ryggfinne, og hvor skjellstørrelse går lett frem.
OHH/Nationalnyckeln:
·         Leirkutling har 39-52 sidelinjeskjell. Det er færre og større enn sandkutling, men ikke nødvendigvis med stor margin (hhv. 39-52 mot 55-75).
·         Hannen hos leirkutling har to tydelige streker fra øyets fremkant til munnen, mens hunnen har 1 og 2/3 strek. Sandkutling har definitivt bare en strek.
·         Stripene på ryggfinna er forskjellig plassert på de to artene, og leirkutlingen skal ha 4 tydelige striper mot sandkutlingens 2.
Etter at jeg hadde studert dette nøye, har jeg gått gjennom alle mine egen kutlingbilder, alle kutlingbilder i NM sportsfiske og i tillegg har jeg googlet leirkutlingbilder, både på norske og utenlandske sider (akkurat som Irvin). Jeg har imidlertid ikke funnet noen bilder som viser en kutling som definitivt har disse trekkene. Dessverre.
Søkingen har derimot vist en haug med kutlinger angitt som leirkutling, der mange mye heller ser ut som bergkutling, sandkutling og til og med andre arter. Jeg bruker ingen eksempler derfra, for mitt mål er ikke å «henge ut» andre, men i fellesskap med dere andre galninger finne ut hvordan vi en gang for alle skal skille disse artene .
Men kanskje er Svenska Nationalnyckeln feil? Jeg har kikket på bildene der av alle andre arter jeg har tatt (som jo er 97, dog finnes ikke alle disse i Sverige, og da heller ikke i boka), og gjengivelsene er de beste jeg har sett i noen bok. Ja, de er faktisk helt strålende. For eksempel la jeg merke til at de fleste av bergkutlingene jeg har tatt har et bånd fra øyets fremkant til munnen og et mørkt felt i tillegg som går rett ned fra øyet. Ikke noe jeg har tenkt på før, men beskrevet i Nationalnyckeln. Tilsvarende har jeg funnet to bånd som går ut fra tangkutlingens øye. Heller ikke noe jeg har lagt merke til før, men beskrevet i Nationalnyckeln. Interessant.
Da er det på sin plass med noen bilder – først bergkutling:

Alle foto i avsnittet: Ole-Håkon Heier





Storfjorden, Stordal. 4 hvite flekker bakover på ryggen, og se den ryggfinna!



Frafjord, Rogaland

Elingårdskilen, Østfold. Hvite felt på ryggen, tydelige striper på ryggfinna.
Dette her er nok de fleste enige om er sandkutling. Mange sidelinjeskjell og ingen andre særlig markerte trekk (som kan ses på bildet…). En strek ned fra øyets fremkant.


Røsneskilen, Halden



Denne er flott, synes jeg: Elingårdskilen, Fredrikstad. To bergkutlinger, 4 sandkutlinger. Ser dere de hvite flekkene på ryggen til bergkutlingen? Dessverre viser ikke bildet flekkene på ryggfinna og dermed ikke godt nok.
Jeg har ikke klart å finne noen fisker blant verken mine eller andres bilder som kan passe på Svenska Nationalnyckels beskrivelse av leirkutling. Og det er jo en meget interessant observasjon, dog ikke av det positive slaget. Enten er trekkene som svenskene beskriver ikke riktige, ellers har faktisk nesten ingen der ute av norske artsjegere faktisk fanget en leirkutling. Vi sliter for øvrig med for dårlige bilder. Og ingen kjempekritikk i det, for jeg vet selv at det ikke alltid er like lett å få gode bilder av disse småtassene der alt man skal se etter synes godt.
  Leirkutlingen skal ikke være sjelden, og den skal ha en forkjærlighet for brakkvann.
Dersom vi finner kutlinger med trekkene angitt i Nationalnyckeln mener jeg at leirkutlingen endelig kan skrives med sikkerhet på en artsliste."
Dette var innlegget Ole-Håkon kom med til meg med utgangspunkt tatt i egne resoneringer og med hjelp fra den Svenske Nationalnyckeln.
Karl Johan har også laget en relativt bra oversikt i Excel, som viser forskjellene mellom sandkutling, bergkutling og leirkutling. Her har han markert ut noen felt som kan skille de tre artene og den oversikten ser slik ut:
KjennetegnSandkutling
Pomatoschistus minutus
Leirkutling Pomatoschistus micropsBergkutling
Pomatoschistus pictus
Strek foran øyet1 skråstrek2 markante skråstreker2 skråstreker
Skjell på hodetSkjell foran ryggfinnen/på brystetIngen skjell foran ryggfinnen/på brystetIngen skjell foran ryggfinnen/på brystet
Skjell langs sidelinje55-7239-5234-43
Fremre ryggfinne2 svake rader, mørk flekk bakerst (han/hun)4 svake rader, liten mørk flekk bakerst (han)3-4 rader - 2 rader med markante mørke flekker 
Bakre ryggfinneOpptil 10 svake raderOpptil 7 svake rader3-4 rader 
Tegninger på sideneHannen: Opptil 4 mørke tverrbånd + 5-6 mørke (runde) flekkerHannen: Opp til 9 mørke tverrstrek, med opptil 5 brune flekker mellom. Hunnen: Omtrent 8 mørke prikkerSvarte /mørkbrune dobbeltflekker, med markant lyst felt over
Tegninger brystfinnePigmentert, ingen streker/båndMørkt bånd fremstSvakt pigmentert, lite mørkt felt på øverste halvdel helt fremst
Tegninger halerotMørk flekkTriangelformet mørk flekk, markert tverrbånd på halerotenMørk flekk
HalebåndOpptil 8 lysebrune tverrstriperOpptil 9 lysebrune tverrstriperOpptil 5 lysebrune tverrstriper

Så når jeg og Karl Johan en sen kveld i januar var ute for å kikkfiske skrubbe, så kom vi over noen små kutlinger nærmest oppe i en bekk. Her kan det ikke ha vært annet enn 100% ferskvann og alt av andre kutlinger var helt fraværende.

Dette har jeg også hørt fra flere kilder, at leirkutlingene ofte befinner seg helt i utløpet av små elver eller bekker i Oslo-området så etter at vi gav det et forsøk og faktisk fikk et eksemplar pakker jeg den godt inn i en plastpose for å kunne artsidentifisere den skikkelig dagen etter.

Dagen etter tok jeg med meg fisken og et kompaktkamera jeg har med ganske bra makrofunksjon til Tom Ole, slik at vi kunne være flere som så på den aktuelle fisken. PC-en var også med, for å kunne sjekke bildene direkte.

Dette var kjennetegnene fra min fisk:

  • Fisken har 39-41 skjell
  • Den har markert tegning på brystfinna som indikerer leirkutling hunn
  • Den har svake markeringer i ryggfinne
  • Den har 8 bløtstråler og 1 piggståle i bukfinne
  • Ryggfinna har 6 bløtstråler, denne kjennetegnet er overlappende fra 5-7 på leirkutling
  • Bukfinna har bølgete\ruglete membran i bukfinna
  • Bakre ryggfinne har 1 piggstråle og 9 bløtstråler
Disse kjennetegnene sammenlignet med den gode gamle guiden Tom Ole alltid har brukt og den Svenske Nationalnyckeln tilsier at dette er en 100% sikker leirkutling.

Alle foto i avsnittet: Andreas Næristorp



Leirkutling.


Ryggfinnen har ikke den store flekken bakerst, som indikerer at dette er en hunnfisk. Det er bare hannen som har den store flekken.

Et veldig sikkert kjennetegn å huske på, bølgene i bukfinnen.


Som man ser mer nøyaktig her.

Et nærbilde til av ryggfinnen og flekkene.


Pigmenteringen til brystfinne



Når jeg sendte over informasjonen til Ole-Håkon sammen med bildene av fisken fikk jeg dette som svar:
Ole-Håkon sier:

"Det stemmer best med en hunn, streken fra øyet går lenger opp på snuta enn sandkutlingen og det er en utydelig linje under øyet, ca 40 sidelinjeskjell, andre typer prikker langs sidelinja enn sandkutlingene jeg har fått, mangler prikk på ryggfinna, 3 tydelige streker på ryggfinna (og en fjerde halvveis ned mot ryggen), mørke pigmenter PÅ brystfinna.
Og nå vil jeg ha bilde av en hann:) (to streker fra øyet og litt større flekk på ryggfinna)
Hannen hos leirkutling skal ha to bånd frem og ned fra øyets fremkant (ikke hos sandkutling) og mørk flekk bak på ryggfinna (som sandkutling, dog mindre enn hos sandkutlinghannen). Sidelinjeskjellene på din mest sannsynlige leirkutling var veldig klare da. Lurer også på om de sidelinjeflekkene kan være en støtteparameter, de er ikke noe jeg har tenkt på før, men la merke til de nå."





 De viktigste punktene våre for å identifisere leirkutling:

  • Svake markeringer på ryggfinne som på bildene over - merk deg at hunnfisken ikke har den store flekken bak på ryggfinnen - det er det kun hannfisken som har
  • Bukkfinne membranen skal ha rugler eller bølger, den skal ikke være flat eller jevn
  • Brystfinnen skal ha mørke piggmenter som vist på bildet over 
  • Hannen hos leirkutling har to tydelige streker fra øyets fremkant til munnen/ned fra øyet, mens hunnen har 1 og 2/3 strek. Sandkutling har definitivt bare en strek.
  • Det bør også merkes at sandkutlingen har flere sidelinjeskjell enn leirkutling.

 Alle foto i avsnittet: Ole-Håkon Heier:


Her ser man en liten sortkutling øverst, leirkutling i midten og bergkutling i bunn











Det har fort for å bare bli enda mer forvirring, men noen av kutlingene er vanskelige uten å ha skikkelig makroobjektiv og dobbel- og trippelsjekke alle kjennetegn.
Tar man utgangspunkt i de punktene som er satt opp tidligere i artikkelen her så tror vi (og håper vi) at dette blir enklere for folk i fremtiden.

Lykke til å jakten på den evige diskusjonsfisken - leirkutlingen...












fredag 25. april 2014

Detaljer, panserulke

Gikk igjennom litt bilder her om dagen og fant flere bilder av panserulkene vi fikk ifjor høst.

Det er morsomt å se litt av detaljene på denne merkelige og mystiske lille arten, som i vannet bærer preg av å være overlesset med vekt i form av skikkelig rustning.

Når vi satt ut fisken så sank den som en stein rett til bunn og ble liggende helt i ro.
En annen ting som er verdt å merke seg er hvor dårlig fisken faktisk svømmer.

Det går ikke spesielt fort og den vrikker stortsett på hele kroppen når den skal bevege seg i et utrolig sakte tempo. De store finnene den har skulle tilsi at den kanskje kunne svømme skikkelig, men neida...

Foto: Karl Johan Sæth




Heavy armor..


Den gjør ikke akkurat mye ut av seg


Greit med reseptorbarter


Kjs med sin panser



Så hvilken kode er det man må knekke for å få disse?

Det første vi skjønte etter at vi fikk disse, var hvor mange vi faktisk hadde avfeid som sortkutling.
Vi hadde ingen anelse om at arten visstnok er så vanlig som den er..

De ligger på dyp på rundt 1 meter og gjerne på rullestein, grus etc. Vi har ikke sett dem ofte rett på vanlig sand.

Den lille som jeg fikk klarte å få i seg en aberdeen #6 krok, optimalt er nok hakket mindre. Nøkkelen er at fisken må få god tid på seg siden de er ekstremt trege til å få i seg agn.
Munnen er ikke kjempestor, men den er stor nok til å få i seg feks en liten haug med børstemark, da dette er veldig myke agn og fisk generelt svelger de ganske raskt.

Når panserulka ligger på bunn så er det første man ser hvite tverrstriper, så ser man noe som virker litt rart - stopp og ta en ekstra titt. Det ligger ofte mange på samme plassen :-)

Lykke til!


onsdag 23. april 2014

Påsken 2014 både vær og var!

Påsken ja.
 
Opptil flere fridager på en gang og med værmeldinger som meldte sommertemperaturer, null vind og sol så trodde jeg nesten noen på yr dro en forsinket aprilspøk.
 
Påsken ja. Som hadde utgangspunkt i en plan, så ble det to planer, så endte det tilslutt opp med en kombinasjon av begge to pluss til.
 
Påsken ja. Påsken i år var utrolig bra!
 
 
 
Etter seks mnd med sammenhengende drittvær løsnet det endelig i starten av april og sola dukket etter hvert opp og vinden stakk et annet sted.
 
De par første dagene beveget jeg meg ikke ut døra, utrolig nok, men tiden ble brukt godt. Det var mye vedlikehold av utstyr som måtte gjøres, tacklemappene var relativt tomme for det jeg hadde tenkt å bruke i enden av snøret denne turen.
 
Og når alle riggene var klare til dyst ble det mye planlegging. For planen var i utgangspunktet å reise sørover med fullt fokus på piggvar, inspirert av Team Isola sine piggvarer (Som kan leses HER), Lasse sin fantastiske slettvarfangst (Som kan leses HER) og Irvin og Adrian sin fangst av piggvar (Som kan leses HER) - bare noen dager i forveien.

Team Isola startet tidlig i år og helt siden de første fangstrapportene av svære og fete piggvarer på grunt vann har jeg sittet med store fiskeabstinenser.
 
Nå vet jeg riktignok at fisket de har i Sverige er noe helt annet enn vi har her på Østlandet (..enn så lenge.. ;-) og får man en var her så kan man kalle turen for suksess.
 
Mine egne fangster av pigg- og slettvar er ikke spesielt store, men etter at flatfisksjuken satt seg for alvor i fjor er det alltid like spennende å prøve seg på de. Uansett resultat.
 
Jonas var positiv og ble etter hvert veldig gira på både Plan A og Plan B så vi fant ut at det måtte bli en ekstra dag der nede enn det vi opprinnelig hadde i tankene.
 
Så, hva var så planen?
 
Påskeaften:
 
Etter å ha diskutert litt med Espen (Aspen på FS) kom vi fram til at vi skulle teste et par nye plasser. Den første plassen så fantastisk ut på flyfoto, dog ikke spesielt fantastisk når i endelig ankom stedet.
 
Jeg overdriver ikke når det var minst 200 personer samlet på det samme stedet og folk stod overalt på de få fiskeplassene som var - for å fiske i kø. Vi rakk vel 5 kast hver før jeg etter hvert mistet trua at vi byttet plass. Den neste plassen var vi i det minste helt alene, men fisket tok ikke helt av.
 
Det mest morsomme var at vannet på denne plassen var så klart at vi kunne se alt som foregikk på sanda rett nedenfor oss, på om lag 3 meters dyp. Skrubbene var sinnsykt hissige og kasta seg over de svære agnene vi brukte.
 
Etter å ha snakket et par timer med Espen som var på familieutflukt, operert ut hele fortommen av ei skrubbe og slappet av i sola med en pils fant vi ut at nok var nok.
 
Dårlig timing å velge plassen hvor absolutt alle skulle samle seg. Burde vel skjønt tegningen at man ikke fisker på de fineste plassene i fylket på selveste påskeaften, spesielt når været var så fint som det var :-)
 
Vi kunne like gjerne forflytte oss til neste plass, hvor hodelyktene ble funnet frem i lag med stormkjøkken og grillpølser. Alltid greit å ha litt mat i skrotten før man skal kikkfiske ei lang økt.
 
Jeg har vært på denne plassen mange ganger tidligere og i bilen på tur bort ramset jeg opp alle artene Jonas manglet, så han hadde fullt fokus på å få prikka de på sin allerede velfylte artsliste.
 
Plutselig dukket Daniel Andre, Vetle og Dag Henrik opp også, og brått var vi en haug med artsfiskende idioter samlet på samme sted. :)
 
Først ut varmet jeg opp med et par helt greie fisker:
 
 
Skrubbe, 700g/40cm
 
Foto: Jonas Botilsrud
 
Ulke i gytedrakt
 
Foto: Jonas Botilsrud
 
Ulke, 270g
 
Det ble plukket noen store tangstiklinger i ny og ne så jeg fant ut at jeg skulle gjøre et unntak - nemlig å fiske opp en av dem. Alle fiskene var enorme og folk meldte om specimenfisk høyt og lavt, så jeg ville ikke være noe dårligere.
 
 
Specimen tangstikling på 11.2g
 
 
 
Noen som ser ironien?
 
Foto: Daniel Andre Bjørndalen
 
Det tok 1min. Alltid greit med pers, nesten uansett hva det er.
 
 
 
 
Etter at vi fant flere dusin med kystringbuk, også kalt busemenn, ble det selvsagt en del forsøk på dem uten at det var noen stor suksess. Tarebladene svaiet dessverre litt for mye i de bittesmå bølgene som var, så agnpresentasjonen ble rett og slett for dårlig. I tillegg, når ting først lå til rette for hugg stakk de enten av, eller så ble agnet angrepet av ulker.
 
Resten av kvelden brukte jeg på å være behjelpelig med å lete etter fisk de andre kunne fiske på, siden jeg er lommekjent i området så gikk det ganske bra for alle de andre og. Nye arter i fleng på de fleste!
 
 
Rakk i mellomtiden også å plukke en tangsprell. Litt mer usikker på om den likte tilbehøret.
 
 
Når vi gav oss i halv seks tiden gjenstod det bare å finne en fornuftig plass jeg kunne slå opp bedchairen og få meg noen timer på øyet. Etter en liten kjøretur fant vi en avstikker på en skogsvei som så fin ut.
 
Et par timer søvn og ørten hundre hakkespetter som hadde konkurranse i tretoppene rett over hodet var vi klare for en ny fiskedag. Planen bestod av lomre først og fremst, siden Jonas manglet arten.

Først gjorde vi et stopp på vei til Langesund, på noen flytebrygger. Her har det tidligere vært fanget  kule fisker, mest av andre, og noen få av meg så vi gav plassen en sjanse.
 
Dessverre, for en nesten si, men jeg kommer nok aldri til å prøve der igjen. Den skuffet totalt, og når vi etter fire timer kunne vi oppsummere med fire sjøstjerner og en torsk. Topp stemning.
 
 
 
 
 
 
 
Siden turen ble utvidet med en dag, fant vi ut at det var greit å kunne få seg litt fasiliteter og en skikkelig natt søvn før vi skulle på jobb. Espen stilte opp, som alltid!
 
Når planen også ble endret på for at Jonas skulle prøve seg på en litt mer bankers plass for lomre, så overtalte vi Espen til å bli med noen timer i sola og for at vi ikke skulle rote oss bort på veien.
 
Ytterst i Langesund er det noen fine fjell hvor det i følge gamle tunger er hundrevis av mikrolomrer som er enkle og få.
 
 
 
 
 
Fanatastisk å nyte solen ved havet og som bildet illustrerer kunne det nesten ikke blitt bedre.
Vel, det kunne blitt bedre om jeg ikke hadde vært så frekk at jeg faktisk klarte å snike opp to lomrer uten at Jonas fikk prikket arten. Det har nesten blitt tradisjon det der. Det er faktisk tredje gang det skjer, når vi tester etter lomre at jeg får den etter kort tid og at Jonas får alt annet som svømmer der nede. Det er bra Jonas ikke er langsint, og tar det meste med et smil :-)
 
 
Sa jeg ikke at lomrene var små her? 200g!
 
 
Fine er dem alikevel, denne var voldsomme 180g!
 
 
 
Utover kvelden var planen opprinnelig at jeg, Jonas, Roger og Espen skulle skli ned i hver våre svette vadebukser og ta en runde med vinduet rundt noen plasser. Men etter litt diskutering ble vi enige om å vente til neste gang med det, og heller fokusere på at gutta skulle få plukket litt nye arter så vi kjørte etter hvert videre til plassen vi besøkte dagen i forveien.
 
 
Martin og Espen nummer to ble også med denne kvelden, så det ble nok en gang en stor gjeng med artstullinger. Moro!
 
Mitt første mål for kvelden var å slå den gamle persen min på ålekvabbe, som stammer fra 2009 og lød på 195g.
 
Som sagt så gjort, etter 10 min fiske i mørket dukket det opp en fin kvabbe som velvillig spiste reke.
 
Foto: Jonas Botilsrud
 
Knall og fall du gamle pers - 200g
 
Rett etterpå fant jeg ut at det var på tide og også å øke den litt igjen og fikk denne:
 
Foto: Espen Abrahamsen
 
Kvabbe på 220g
 
 
Nå hadde det endelig blitt skikkelig mørkt også. Mysis, tanglopper og børstemark svermingen begynte å ta fullstendig av og det gjorde fiskene og. Overalt var det ulker, kantnåler, tangstiklinger, sild, torsk og sei som grådig forsynte seg av de forskjellige matfatene. Det ble testet noen kast på silda uten noe særlig til interesse så det ble snarlig gitt opp.
 
Derimot ble det enda flere kvabber og ulker som fikk seg en runde på vekta og blant de var disse:
 
Foto: Espen Abrahamsen
 
Ulke på 300g blank.
 
Foto: Espen Abrahamsen
 
Kveldens tredje pers på ålekvabbe, 235g. Det løsner omsider på den arten og..
 
 
Dagen i forveien så jeg mange av en art som de fleste artsjegere drømmer om, nemlig femtrådet tangbrosme. Jeg var så heldig at jeg fikk arten for første gang i 2009 og har egentlig ikke prøvd noe særlig etter den i etterkant. Det ble også tatt et par tangbrosmer kvelden før, så jeg bestemte meg for å gi det et forsøk igjen.
 
Har tenkt gjennom scenarioet mange mange ganger siden 2009, om hvordan de oppførte seg, hvordan man får øye på dem og hva man bør gjøre og ikke gjøre for at de skal la seg fiskes på. Femtrådet tangbrosme var i mange år en av mine kuleste fangster og en av de mest merkelige jeg har fått.
 
Med alt dette godt plantet i bakhodet satt jeg meg ned på samme plassen som sist og tok et raskt overblikk over området. Der! En hale! Men hvor i all verden ble den av?
 
Øynene gikk raskt og systematisk over alle kriker og kroker nok en gang og etter et halvminutt med speiding så jeg enda en fisk som gikk og surret, godt kamuflert. Heldigvis var det lett å se at det ikke var den samme fisken jeg så to ganger, fordi hunn og hannfiskene har til dels forskjellige farger. Og denne fisken jeg nå satt og så på var en hunnfisk, og den var stor!
 
Senker ned agnet og fisken tar, som den gangen for fem år siden, agnet tvert. Får landet fisken elegant i den ledige handa og ser med en gang at den er mye større enn alle de andre jeg har sett tidligere.
 
Etter en runde på tre forskjellige vekter har jeg perset på nok en art denne kvelden.
 
 
24cm, rognstinn
 
 
Speilkarpemage?
 
Foto: Espen Abrahamsen
 
Femtrådet tangbrosme på 150g, og specimen og ny pers med 53g.
 
 
Godt fornøyd med kvelden blir det nok en "leke artsguide" runde med flere, så de får plukket noen nye. På slutten av kvelden avslutter jeg med en grei dvergulke.
 
 
77g pøbelulke
 
 
Så over til kanskje det som skulle være høydepunktet for helgen, for min egen del.
En hel dag med var-fiske på en bortgjemt plass.
 
Det første som møter oss er store mengder med tobis, både storsil og småsil er godt representert og med det så går trua rett til værs. Noe bedre tegn finnes knapt?
 
 
En liten del av en stor tobisstim på grunna
 
 

De første kastene utover sanda leverer ingenting så det er på tide å dra frem erfaringene svenskene har gjort seg med varene på våren og hva vi selv så i fjor høst, med vinduet.
 
Noen nye kast går utover sanda og når agnet nærmer seg en fin vegetasjonskant merker jeg et lite pirk, venter et par sekunder før jeg får et dunk i stangtuppen og kroker fisken.
 
En uhektisk fight senere skimter vi en liten piggvar, som får seg en tur innom håven. Man får nesten kalle det suksess selv om fisken ikke var av den største sorten, men som sagt - var er var her på Østlandet. Fornøyd er jeg uansett :)
 
 
 
Foto: Jonas Botilsrud
 
Lite tefat på 400g
 
Foto: Jonas Botilsrud
 
Kul fisk som får friheten tilbake
 
 
 
Fisken tok rett før full fjære, så forhåpningene var ikke spesielt store de neste par timene, og ganske så riktig tok det to timer før det skulle skje noe igjen.
 
Samtidig som jeg tar meg en matpause i sola, så ser jeg at en var-lignende skikkelse følger agnet til Jonas helt inn, men bråsnur og graver seg delvis ned igjen. Han får fisket på den ganske lenge før fisken mister interessen og svømmer sakte utover igjen. Det var liten tvil om at det var en liten slettvar.
 
Jeg tar noen kast mot området hvor piggvaren beit og på et av kastene ser vi at det følger en annen slettvar helt inn. Denne også bråsnur og stikker av før vi rekker å gjøre noe som helst mer.
 
Vi registerer i hvilken retning de stikker av mot, så vi kaster begge parallell i håp om å få de til å ta.
 
Etter nok en rekke kast har jeg en ny følgefisk. Sier til Jonas at det bare er ei skrubbe, men den så halvfin ut, så jeg gir den et forsøk. Kaster ti meter forbi den og sveiver agnet aktivt forbi den. Omtrent i det agnet passerer ser jeg den følger etter i en voldsom fart, så jeg stopper å sveive og da reagerer den med å inhalere hele den store sildebiten jeg fisker med. Det er ikke før fisken nesten er i overflaten at vi faktisk skjønner at det ikke dreier seg om noen skrubbe..
 
 
 
Slettvar! Fjorårets store nemesis viser seg igjen og min første "Østlandsk grand-var-slam!"
 
Kule fisken. 34cm
 
Foto: Jonas Botilsrud
 
Vekta strakk seg til 595g.
 
 
 
En fantastisk avslutning på en fantastisk påske - både fiske- og værmessig.

Og for å ramse opp enda litt mer, så ble det både torsk, sei, bergnebb, sandflyndre, sypike, berggylte og sortkutling ved siden av.
 
For de av dere som har orka å lese alt det her, så lurer dere sikkert på hvorfor det ikke er bilder av andres fangster her - men fortvil ikke! Det kommer senere, jeg må bare samle inn en haug av bilder, vekter etc først.
 
Takk for en fiskerik påske Jonas, Daniel Andre, Vetle, Dag Henrik, Espen, Espen og Roger! Håper vi sees igjen snart!
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Blogglistenhits

toppliste for bloggere - ToppBlogg

Fiskesnack.com