To nye vadeturer - to nye perser og en brutt forbannelse?

Helt siden jeg mistet en enormt stor piggvar i september i fjor har tankene hver gang vi har vært ute og vadet for å kikkfiske med vindu alltid seilt innpå bildet av den store piggvaren som plutselig dukket opp foran meg på 1 meters dyp.

Det enorme hodet som plutselig dukket opp i vinduet, adrenalinet og hugget som fulgte. Skuffelsen når fisken steg av kroken etter noen sekunder kan ikke beskrives. Helt siden den gang har jeg alltid gått med "var-takkelet" i umiddelbar nærhet sammen med en boks med agnfisk.

De siste ukene har ikke tungetakkelet blitt brukt i noen stor grad og jeg har alltid startet med mitt trofaste tokroks treble takkel med håp om å finne store piggvarer og slettvarer. Problemet har vel ikke vært at jeg ikke har fått fisk jeg har funnet, problemet har stort sett vært i at jeg ikke har funnet noe særlig med piggvar her hjemme. Og når jeg først finner dem er de latterlig små..

Det er rart hvordan var-sjuken setter seg - og det er utrolig hvor mye antiflyt og stang ut en kan ha på en art..

For halvannen uke siden var jeg, Karl Johan og Marius ute på nye tokt. Planen var å primært vade etter piggvar og etter hvert kom også Jon kjørende. Håpet var at det skulle være noen piggvar å finne på noen store strender, men etter å ha gått i over to timer uten å finne annet enn skrubber så hele prosjektet mørkt ut. Det vil si, Marius fant en piggvar (og han manglet arten) men den tok selvfølgelig ikke. Etter litt rådslaging fant vi ut at vi skulle skifte strand og prøve noe helt nytt.

Etter å ha tuslet rundt i en times tid uten nok en gang å finne noe annet enn skrubber ble det litt dalende stemning. Jon som gikk foran meg ropte plutselig at det var en tangbrosme midt ute på sanda, så jeg gav den et forsøk for moro skyld. Den var ikke vanskelig å be en søt liten sak på 60 gram.

Foto: Jon Kolstad

 

Vi satt etter hvert nesa mot den første plassen igjen og håpet det hadde dukket opp noe mer fisk. Det hadde det heldigvis for etter å ha gått under 50 meter så jeg noe i sanden som var litt merkelig. Tenkte først at det var en kombinasjon av sandmarkhauger og skjell, men det var noe som ikke stemte. Piggvar! En riktig så fin piggvar også. Senket ned agnfisken og dimmet ned lykta så mye det lot seg gjøre og fisket på den ganske lenge før den etter hvert ble lei og svømte sin vei. Prøvde å følge etter den til ingen nytte. Dustefisk!

Jeg og Jon tok oss en ny runde før Jon snudde og jeg teamet opp med Marius og startet å gå igjen. Vi hadde kanskje vadet 100 meter før jeg nok en gang finner en piggvar. Denne er større enn den forrige, og jeg tipper at vekta ligger på en plass mellom 4 og 5kg. Det er dog litt vanskelig å bedømme når man finner en fisk som er halvveis nedgravd, man ser ikke tykkelsen på den og hvor bred den faktisk er.

Var ikke i nærheten av å trå på den, lyste ikke spesielt mye på den og hadde perfekt angrepsvinkel. Den lå med hodet fra meg, som jeg synes er optimalt. Etter å ha fisket på den i 15 minutter med stor og liten agnfisk og med jigg var jeg så kald at jeg trodde jeg skulle dø. Brått gjorde fisken et utfall og jeg trodde den kom til å ta, men neida. Hva gjør den? Jo den graver seg ut, snur på seg og svømmer rett i beina mine. Dustefisk #2!

En halvtime senere finner Karl Johan en liten piggvar som Marius fisker på og den tar! Godt fornøyd blir jeg med Marius på land for å ta bilder og assistere han litt, før jeg går utover igjen.

En liten runde til blir tilbakelagt, Marius finner en piggvar på rundt halvannen han fisker på en stund som ikke tar, og jeg går forbi han og finner en piggvar selv. Senker ned agnfisken og den tar etter 7 sekunder. Typisk er det, når de mindre fiskene tar med en gang.

Karl Johan finner også etter hvert en piggvar, helt nedgravd som tar nesten med en gang. Denne veies til 2,3kg og noe og virker til å være i veldig god kondisjon.

Resten av turen og inntil jeg sloknet i bilen på vei hjem var jeg oppgitt og ganske frustrert. Hvorfor skal aldri piggvaren gidde å bite når jeg fisker på dem?!

Foto: Marius Vikene

 

Piggvar på 1020g

Sååå over til en helt annen tur. Jeg og Karl Johan hadde en stund omsider fått satt spikeren i kista for kodeknekking på piggvaren. Nå skulle alle teorier settes ut i praksis, vi skulle vade mange plasser denne kvelden med et mål for kvelden - piggvar.

Etter å ha vadet noen timer spørr jeg KJS hvorfor vi plutselig har byttet roller på vadinga (Vanligvis går jeg grunnest og Karl Johan lengst ut mot dypere vann) og han lurer på det samme. Jeg pleier alltid å gå på grunnest vann av en eller annen grunn, sikkert fordi jeg er den lavest av oss ;-)

Akkurat i det vi skal "bytte bane" og KJS går to meter foran meg roper han "Stor slettvar!" så jeg stopper, går inn på siden og skrur av hodelykta mi. Vi ser på fisken i fem sekunder før jeg sier at det der må være en piggvar..

Karl Johan slipper ned agnfisken, gjør to rykk og bang! Den tar på direkten. Han spør om jeg kan ta løs håven fra sekken hans før han gjør tilslag, og etter noen sekunder sier jeg "-Klar!" Han kroker, og etter en noe udramatisk fight mellom beina på oss får jeg fisken i håven. Det er en absolutt fin piggvar som blir veid til 1920g. 20 gram over min pers, og jeg merker frustrasjonen fra den forrige turen tar meg nok en gang. Noe ufokusert vader vi et lite stykke før vi snur og går veien tilbake igjen.

Rett før vi bestemmer oss for å snu finner jeg en skrubbe som åpenbart prøver å spise en panserulke. Panserulke! Vi snakket om dem bare noen få minutter før jeg ser den, vi har kun sett en enslig en siden 2013 hvor vi fant flere. Får skremt vekk skrubba og låner et takkel av Karl Johan for å prøve. Mest for moroskyld. Setter på en liten rekebit og det tar bare ti sekunder før den kule lille ulka tar agnet og får seg en tur i vinduet.

Foto: Karl Johan Sæth

 

Dobling av pers på panserulke: 30g

 

 

Det går en liten stund før vi finner noe morsom fisk igjen. Jeg har funnet min plass innerst på grunt vann igjen og plutselig finner jeg en piggvar. Den er liten, faktisk så liten at jeg lurer på om det går an å fiske på den. Prøver noen minutter med ansjosen og den hugger og hugger og gang på gang bommer den og klarer ikke helt å få i seg agnfisken så jeg lar den være og går nesten helt opp på land. Der finner jeg en tunge som så ut som den hadde ligget på samme plass i 2 mnd. Den lå på sanda i sikksakk form og så helt forvirra ut. Prøver å fiske litt på den med reke, men den var ikke spesielt gira så jeg lar den være i fred. Karl Johan har nå gått langt forbi meg, og er nå på rope-avstand. Jeg rekker å gå ti meter på lårhøyt vann når plutselig en ganske stor piggvar plutselig ligger 10cm til høyre for venstrebeinet mitt. Jeg peker lykta rett i været og rygger noen meter bakover før jeg ber Karl Johan komme..

Det er ikke noe bra utgangspunkt å nesten trå på en piggvar før man skal fiske på dem akkurat. KJ kommer etter et par minutter og jeg står og skjelver og har ganske stor puls. Viser han fisken og han sier noe sånt som "Eehm, ja. Der ja.." og med det skjønte jeg at den var pen.

Senker ned ansjosen og jigger denne foran piggvaren. Vinduet trengs ikke, siden det var så rolig der vi nå stod. Karl Johan lyser veldig svakt med lykta si og jeg har skrudd av min.

Agnfisken hopper og spretter.. minuttene går.. jeg starter å fryse og blir litt utålmodig. Lurer på om jeg skal prøve med jiggen eller om jeg skal sette på den største agnfisken jeg har med meg. Skifter agnfisk, Karl Johan ber meg rigge agnfisken som en jigg på to-kroks takkelet mitt, så jeg gjør det. Nå har den en helt annen gange, og hopper rundt seg selv i stedet for å svinge fra side til side. Enda noen minutter går og jeg skjelver av kulde, nesa renner og når tankene begynner å tenke på at den aldri i verden kommer til å ta skjer det jeg ikke trodde kom til å skje.

Fisken rygger ti centimeter egentlig uten at jeg registrerer. Jeg la dog merke til at den nå lå litt lenger bak enn istad, fordi det var et blad fra et tre som lå rett ved siden av huet dens tidligere.

Plutselig skyter fisken opp og sluker agnfisken. Alt går liksom i saktefilm, kanskje fordi jeg igjen var så kald at jeg holdt på å stryke med. Den eneste responsen jeg har er å kline til i et mothugg og fisken sitter?! Skjønner egentlig ikke hva som akkurat har skjedd der jeg står og fighter den, den tar noen runder fram og tilbake mellom oss. Ser heldigvis at begge krokene sitter godt planta i kjeften på den før Karl Johan elegant håver den.

Den eneste responsen jeg klarer å få ut er "JAAAADA!" med hviskende hes stemme for så å hoppe fra der jeg står og opp på land. Seriøst, klarte jeg å finne en bra piggvar som faktisk tok?

Fisken blir avkroket, målt og veid og jeg klarer bare å gå rundt meg selv i glede med verdens største smil der og da!

Foto: Andreas Næristorp

 

Fisken ble målt til 56cm.

Foto: Karl Johan Sæth

 

Nesten dobling av pers på piggvar - 3700g!

 

Dette må definitivt være en av de segeste persene i år. Så utallig mange timer og så mye stang ut er det lenge siden jeg har hatt på en art foruten den forbaska hvitskata. Men når man lykkes er gleden desto større!

Så får jeg håpe at jeg har brutt en forbannelse og at det dukker opp flere piggvar utover høsten. En ting er i alle fall sikkert - jeg kommer ikke til å slutte å lete og fiske etter dem!