Etter fjorårets tur til Svalbard satt vi igjen med mange nye
erfaringer og noen nye arter på blokka. Noe av det vi lærte i fjor var at været
er fullstendig ustabilt, noe som kan gjøre forholdene for og fiske på dypet vanskelig.
Det aller første vi konkluderte med var at vi måtte kjøpe
inn dreggutstyr til årets tur.
Med dreggutstyr blir man mye mer fleksibel i forhold til
hvor og hvordan du fisker og ved og ligge på plasser man har troa på fisker man
effektivt på disse områdene.
Årets tur ble forlenget i forhold til fjorårets, og denne
gangen skulle vi være 4 hele dager på havet. Med på turen var undertegnede,
Karl Johan Sæth, Ole-Håkon Heier, Ståle Fjøsne, Jonas Botilsrud og Stein
Johannesen.
I år som i fjor skulle håkjerring utstyret være med på tur
igjen. Med dregg på plass får man fisket effektivt på en plass uten avdrift,
som skaper et stort luktspor. Dette fungerte mildt sagt bra!
Ukene før avreise ble det dobbelt og trippelsjekket
pakkelister, hvem-tar-med-hva og koordinering med alt det praktiske før en sånn
tur. Agn og søkker og alle andre ting som vanligvis er på tur må pakkes ned.
Facebook er genialt for og planlegge slike turer og alle får med seg hva som
blir skrevet der.
Foto: Andreas Næristorp
Ved ankomst Longyearbyen flyplass krysset alle fingre og tær
etter fadesen i fjor, hvor bagasjen min ikke kom fram. Hvem sin tur var det nå?
Etter å ha ventet på bagasjen en halvtimes tid viste det seg
at stang røret til Ståle ikke hadde kommet med flyet. Heldigvis ikke den
største katastrofen, men kjedelig er det uansett.
Den første dagen ble brukt på
siste innkjøp av mat og drikke og få oss en god natt søvn før 4 dagers hardt
slit skulle begynne.
Avreisedag til
Isfjorden
Værmeldingene de neste dagene så fine ut når vi reiste fra
Longyearbyen. Etter å ha fylt opp båten med folk, mat og fiskeutstyr og noen
kilo med selkjøtt til håkjerringa var vi på vei utover fjorden. Denne gangen
var det relativt fint vær og lite vind, så planen vår var å starte på plassene
vi avsluttet i fjor. Her hadde vi et ganske morsomt fiske etter ulker, skater
og gapeflyndrer. Det og få litt fisk i båten hjelper alltid på humøret, men når
vi etter tre timer knapt hadde fått en fisk og været hadde slått om var det ikke
annet og gjøre enn og søke le - nok en gang.
Foto: Andreas Næristorp
Heftig dreggutstyr ble kjøpt inn på forhånd.
Foto: Andreas Næristorp
Heier ser skeptisk ut - men er mer spent enn noen gang!
Foto: Ole-Håkon Heier
Jeg fikk en liten kloskate rett under halvkiloen første par timene.
Skulle været ødelegge fisket for oss denne turen også?
Moralen om bord på båten fikk seg en knekk. Det var ikke annet og gjøre enn og
gjøre klart dreggutstyret vi investerte i på forhånd og dumpe ankeret.
Vi la oss til på en plass vi hadde troa på. Det var 150
meter med nærhet til dypere vann, og slike plasser leverer alltid fisk.
Dette fikk vi bevist etter at vi hadde blitt kastet rundt i
sengene våre til høy sjø og 20 sekundmeter vind den første natta. Dreggfestet
holdt og først oppe denne morgenen var Ole-Håkon.
Turens første
norgesrekord
Det tok ikke lang tid før vi hørte en hysterisk fisker i
full eufori ute på dekk. Vi andre som sov skjønte ikke hva som foregikk ute på
dekk klokken 0500. Det viste seg at Ole-Håkon ikke hadde fått sove og satt alene
ute på dekk og fisket. Etter en liten stund nappet det, og opp kom en soleklar
knusing av norgesrekorden på gapeflyndre.
Fisken var dessverre tynn, men var både bred og lang og
klokket inn på 1240g og 49cm. En drømmefisk!
Norgesrekord på gapeflyndre
Etter dette stod jeg, Jonas og Karl Johan opp for og fiske
og utover morgenkvisten tok fisket fullstendig av. En stund hadde vi både to og
tre gapeflyndrer samtidig og iblant dukket det opp ei kloskate. Snittvekten på
fiskene var høy, gapeflyndrene snittet på nærmere 700g og kloskatene rundt 1
kilo.
Foto: Andreas Næristorp
Karl Johan med pers på gapeflyndre på 800g+ og Jonas med pers på kloskate som veide 1620g.
Foto: Andreas Næristorp
Karl Johan med pers på gapeflyndre. One-eyed Jack på 800g+
Selv fikk jeg noen gapeflyndrer hvor de fleste var ny pers og
toppfisken var på 960g. En art jeg ikke trodde jeg kom til og perse på etter og
ha fått en fisk på 840g tidligere, men på Svalbard er tydeligvis alt mulig!
Foto: Stein Johannesen
Gapeflyndre på 960g og den tredje persen på gapert, på Svalbard.
Foto: Stein Johannesen
Gapert på 920g\42cm
Foto: Ole-Håkon Heier
Noen hyser ble det tydeligvis tid til og.
En time senere fikk resten av gjengen gnidd søvnen ut av
øynene og kom ut for og fiske. Det fisket vi opplevde de neste 5 timene var
rett og slett sinnsykt. Samtlige perset på gapeflyndre og noen også på kloskate.
Ståle fikk to nye arter under denne økta, en gapeflyndre og en liten blåkveite
som dukket opp ut av det blå. På fastlandet fiskes disse på 600m og dypere
langs Egga-kanten, på Svalbard får vi de så grunt som 110m!
Foto: Ole-Håkon Heier
Gutta softer
Foto: Ole-Håkon Heier
Jonas hjelper til med dregg prepping
Foto: Ole-Håkon Heier
Stein med ny art - kloskate
Foto: Ole-Håkon Heier
Ståle med ny art - Gapeflyndre på 600g+
Foto: Ole-Håkon Heier
Ståle med ny art - blåkveite
Foto: Ole-Håkon Heier
Hektisk på dekk
Foto: Ole-Håkon Heier
Karl Johan med drøy dobbel
Foto: Karl Johan Sæth
Heier med pers på torsk - 9700g
Foto: Ole-Håkon Heier
Jonas med drøy dobbel av gapeflyndre
Foto: Ole-Håkon Heier
Dobbelthugg med blåkveiter
Vi fikk fisket av denne plassen effektivt da vi pendlet en
del frem og tilbake, og kort oppsummert etter noen timers fiske hadde vi fått
følgende:
Gapeflyndrer på 1240g (Norgesrekord), 960g, 930g, 920g,
880g, 880g, 860g, 850g, 840g, 800g og mengder med fisk mellom 600g og 800g.
De største kloskatene vi fikk her veide 1620g, 1380g, 1360g,
1360g og 1180g i tillegg til noen fisk mellom 500g og 800g.
Aldri i noen sammenheng har jeg hørt om en lignende rekke
med store gapeflyndrer. Etterhvert flyttet vi dreggen for å begi oss ut på nye
jaktmarker.
Foto: Ole-Håkon Heier
Ståle med ny art - kloskate!
Nye plasser prøves
Før turen hadde jeg gjort en del research og kom opp med en
teori som måtte prøves ut. Teorien gikk ut på at vi burde prøve å fiske i renna
som strekker seg fra Eggakanten og langt inn i Isfjorden.
Det er en sjanse for at disse arktiske kaldtvannsfiskene vil
finne veien inn i fjordene via denne renna. Nå var det på tide å sette denne
teorien på prøve og dregge opp på litt dypere vann.
Ideen her var å kombinere vanlig bunnmeite med
håkjerringfiske og forhåpentligvis fortsette å pendle nok på dreggen, til at vi
kunne fiske av et større område effektivt.
Vi flyttet dreggen, men været var mildt sagt utfordrende så
vi kom ikke så langt ut som jeg hadde ønsket. Etter at båten hadde posisjonert
seg havnet vi allikevel på et uhyre interessant område med gode sjanser for
både det ene og det andre.
Foto: Ole-Håkon Heier
En ny morgen gryr..
I løpet av morgentimene kroket Jonas noe stort og tungt, og
etter en liten stund landet han en flekksteinbit. En art vi hadde snakket en
del om før turen, og nå lå det plutselig en flekksteinbit på 10,1kg sprellende
på dekk! En skikkelig drømme fisk, og art nummer 112 for Jonas.
Jonas med turens første flekksteinbit - en virkelig drømmefisk
Etter denne
fisken stod Karl Johan opp. Han og Jonas og gjorde klart håkjerring utstyret og
slapp ned sirkelkroken agnet med en bit av sel. Det tok ikke lang tid før det
nappet.
Jeg sov som en stein og ble vekket et par timer senere av at
Jonas ropte at Karl Johan hadde kroket ei håkjerring. Det var bare og stå opp
og assistere gutta som stod på dekk. Jeg fikk etter hvert også vekket flere som
kom for å bistå oss ute på dekk for at håndteringen av disse store haiene
skulle gå så kjapt og smertefritt som mulig.
Etter en kort, men tungt fight kom fisken opp langs
båtsiden. På forhånd hadde vi gjort klart alt av landingsutstyr, og vi hadde en
Zodiac gummibåt til disposisjon for å gjøre håndteringen enklere. Fisken ble
sikret og vi tok lengdemål og rund mål og bruker en formel for å beregne vekten
til disse store majestetiske fiskene. Fisken var 318cm lang og hadde et mål
rundt buken på 155cm og en estimert vekt på 264kg! Karl Johan sin art nummer
113.
Foto: Ole-Håkon Heier
KJS med håkjerring på 264kg
Etter å ha sluppet løs fisken svømte den rett ned i dypet
igjen. Håkjerringene har ikke svømmeblære som vanlige fisk og tåler
trykkforandringene og catch and release.
Da jeg allerede var våken og fikk jeg muligheten til å prøve
meg på håkjerring jeg også. Ingen andre fisket på det tidspunktet, og nå var vi
flere som var våkne klare til og assistere. Jeg slapp ned den største biten
med selkjøtt jeg kunne finne, og lagde meg noen brødskiver mens jeg ventet. Jeg
rakk ikke å gjøre noe annet enn og spise 4 brødskiver, før det raslet i knarren
på Tiagraen.
Jonas var kjapt ute med og stroppe på meg seletøyet og jeg gjorde
meg klar. Akkurat det som skjedde det neste minuttet har jeg spilt av i hodet mange
ganger under tidligere forsøk etter håkjerring. Fisken fikk litt tid før
sirkelkroken skulle gjøre jobben sin. Jeg sveivet inn all slakken og sveivet
det jeg klarte og så på at stanga bøyde seg mer og mer før den pekte ned i
sjøen. Jeg la all vekt bakover for å kroke fisken før den virkelige jobben
begynte. Fast fisk!
Foto: Jonas Botilsrud
Full konsentrasjon og håkjerring på kroken
Selve fighten var av det interessante slaget. Fisken
var veldig bråkete og tok ved flere anledninger sene på hard brems. Flere
ganger fikk jeg slakk sene, og det kommer av at fisken ruller seg oppover wiren
på takkelet. Man må være på vakt hele tiden og kjøre fisken så hardt at den
ikke klarer og rulle opp hele takkelet og til slutt ryke braiden mot det rue
skinnet. En snau halvtime senere kunne Jonas ta tak takkelet som består av 10
meter med 3mm mono og starte og trekke fisken opp mot båten. Håkjerringa hadde
rullet seg inn i den nedre delen av takkelet som består av 10 meter 3mm
plastbelagt wire. Noen minutter senere var fisken sikret, og vi tok lengde og
rund mål av fisken. Fisken var 328cm lang og 160cm rundt buken. Estimert vekt
290,54kg og ny allround pers for meg, og samtidig art nummer 115. En stor hannfisk!
Foto: Karl Johan Sæth
Min første håkjerring
Etter å ha landet og sluppet tilbake to håkjerringer på like
mange timer var vi så gira og slitne at vi måtte ta en matpause for og hente
oss inn igjen. Vinden hadde skiftet retning, så de neste par timene ble vi
sittende og vente på at vi skulle pendle vekk fra håkjerringplassen, samtidig som vi fylte opp kroppen med karbohydrater og væske igjen.
Flekksteinbitbonanza
Foto: Andreas Næristorp
Jeg, Jonas og Karl Johan gjorde oss klare til og fiske igjen
når vi kom til rett plass og vekte de andre.
Var Jonas sin flekksteinbit tilfeldig, eller var det flere
der nede? Karl Johan var førstemann til å treffe bunn og det tok et kvarter før
det nappet. Harde, hissige napp fra en sint fisk og tilslaget satt som det skulle.
Fisk på! Jeg gjorde klar kleppen og stod klar for å lande det som kom mot
overflaten. Flekksteinbit! Landingen gikk udramatisk og hans art nummer 114 var
i boks. En heftig fisk på 9kg!
Plutselig ble det kaos i båten. Agnfisk, takler, bommer og søkker fløy veggimellom ute på dekk. Nå skulle alle slippe ut og
det ble helt stille på dekk, med unntak av Karl Johan som fniste som en liten
jente etter og ha fått sin drømmefisk.
Foto: Andreas Næristorp
KJS med flekksteinbit
Jeg fisket nå bakerst i båten og hadde oversikt over alle de
andre. Plutselig ser jeg Ole-Håkon står med bøy i stanga og gliser bredt, og er
faktisk tøff nok til og melde flekksteinbit. Ikke nok med det, han fikk rett.
Med et smell lander de Ole-Håkon sin art nummer 113 i Norge, en velkondisjonert
flekksteinbit på 10,4kg.
Foto: Stein Johannesen
Ole-Håkon med sin drømmefisk
Samtidig som han lander fisken står jeg og drar bomtilslag
på bomtilslag på noe som vil ha makrellen min på bunn, 250 meter under oss. På
det fjerde tilslaget sitter omsider fisken og jeg kjører den pent og rolig hele
veien opp. I overflata kommer en sinna flekksteinbit til syne. Nervene mine var
på det tidspunktet så frynsete at om fisken hadde falt av, hadde jeg nok sippa
i to uker etterpå. Suksess og min art nummer 116 i Norge, flekksteinbit på
7,9kg!
Foto: Karl Johan Sæth
En utopisk fisk..
I mellom disse tre flekksteinbitene fikk Ståle og Stein hver
sin blåkveite, som var ny art for Stein og ny pers på Ståle.
Foto: Ole-Håkon Heier
Normal dobbel(?)
Foto: Jonas Botilsrud
Ole-Håkon med blåkveite tatt på krokstørrelse #10. Deep-sea-mikro prosjektet leverte..
Norgesrekord nummer
to
Fisket døde fullstendig ut, så jeg kom med et forslag om at
vi skulle slippe ut resten av tauet. Dette for og kunne fiske på en annen
interessant plass. En halvtime senere var tauet strukket og vi var klare igjen.
Stein slapp ned først, og det tar ikke mer enn 5 minutter før det napper. Fighten
minnet mye om flekksteinbit.
Jeg stod klar med kleppen og når fisken kom opp i
overflaten var det ingen av oss som skjønte noe. Landingen gikk fint og når en
blåsteinbit hamra ned på dekk stod det 6 voksne mannfolk og hylte av jubel!
Blåsteinbit har aldri blitt tatt på stang tidligere, og
Stein hadde tatt den aller første i Norge. Fisken veide 7,2kg og var Stein sin
art nummer 92. Vi prøvde i mange timer for å få flere blåsteinbit, men vi fikk
ingen flere.
Foto: Andreas Næristorp
Ingen ord trengs..
Foto: Ole-Håkon Heier
En velkondisjonert blåsteinbit tatt på makrell
Mellom litt søvn og blåsteinbiten rakk jeg et nedslipp, hvor agnet fikk ligge mer eller mindre i ro i over 2 timer før det omsider nappet. Gav fisken god tid i tilfelle det skulle vise seg og være en skate. Skate var det riktignok ikke, men det var turens største blåkveite som fikk seg en tur i båten.
Foto: Stein Johannesen
Blåkveite på 2820g
Foto: Andreas Næristorp
De ser alt annet enn snille ut :)
Foto: Stein Johannesen
Riktige tannebisser på disse kveitene!
Den siste natta kom og denne skulle brukes til og fiske
håkjerring. Nå var det Ståle som skulle prøve seg. Etter 1 times dro det av gårde
på stanga til Ståle. Jeg assisterte han før han sveivet på fisken og kroket
turens tredje håkjerring. Nå hadde vi mye gammel sjø så fighten ble slitsom,
men etter en halvtime var fisken sikret ved siden av båten. Fisken ble målt til
312cm i lengde og 150cm rundt magen og estimert ble 250kg.
Foto: Ole-Håkon Heier
Stampen begynte og lukte j***lig etterhvert.. sel og agnfisk
Foto: Ole-Håkon Heier
Selkjøttet gjorde virkelig jobben
Foto: Andreas Næristorp
Ståle med ny art - håkjerring
Resten av natten skjedde det ingenting, og når vinden tok seg
opp utover natta gikk alle og la seg igjen. Det ble rett og slett for vanskelig
og fiske.
Aller siste fiskedag flyttet vi dreggen noen kilometer for
og prøve en siste plass. Været var fint og, og en time senere napper det tungt
hos Stein. Tilslaget sitter og endelig satt flekksteinbiten for Stein også. I
timene som fulgte ble det bare noen torsk, så det var en perfekt avslutning på
en heftig fisketur.
Foto: Andreas Næristorp
Første mannen i Norge med alle tre steinbitene artene
Foto: Karl Johan Sæth
..som ble lunsj til alle ombord. Fantastisk matfisk!
På vei tilbake til Longyearbyen rakk vi en halvtimes tid med fisking etter glattulker og annet smått, hvor vi fikk et knippe glattulker, masse torsk og en gapeflyndre. Alt på hekle selvfølgelig.
Foto: Andreas Næristorp
Morsomme småtasser!
Foto: Andreas Næristorp
..disse må selvfølgelig dokumenteres skikkelig.
Ingen i gruppa som reiste til Svalbard i år klarer og sette
ord på hva vi opplevde på denne turen. At det skulle klaffe og gi slike
resultater hadde ingen trodd på forhånd, og noen uker etterpå har det ikke gått
opp for oss hva vi opplevde.
Det verste er nok at jeg tror vi bare har skrapt i overflaten over hvilket potensiale som finnes på øya der oppe på 78 grader nord. Om vi i fremtiden er mer heldige med været og får fisket effektivt på de plassene vi ønsker tror jeg potensialet for flere utopiske fisk, store som små er enormt.
Det verste er nok at jeg tror vi bare har skrapt i overflaten over hvilket potensiale som finnes på øya der oppe på 78 grader nord. Om vi i fremtiden er mer heldige med været og får fisket effektivt på de plassene vi ønsker tror jeg potensialet for flere utopiske fisk, store som små er enormt.
Foto: Andreas Næristorp / Selvutløser
Suksess! Et bilde sier mer enn tusen ord.
Alle data vi samlet fra håkjerringene ble gitt til
forskningsprosjektet på håkjerring, som er et samarbeid mellom Universitetet i
København og Universitetet i Tromsø, og tilbakemeldingen var at hannfisken jeg fikk var en stor hannfisk - mer om dette kan leses hos Hooked.
Avslutningsvis er det en ting som skal nevnes. Det er ikke
bare å slippe ned og heise opp drømmefisk etter drømmefisk i Isfjorden. Det
ligger mange timers planlegging bak hver ekspedisjon til Svalbard.
Tro det
eller ei - det napper ekstremt sjeldent. Rundt 80 % av tiden sitter vi helt
stille og venter på napp uten at det skjer noe. På noen små plasser står det
plutselig en konsentrasjon av fisk som gjerne biter på agnet ditt. Det kan være
mye napp og hektisk fiske, men det var sjeldent vi opplevde det mer enn i
maksimalt 1-2 timer om gangen. Planlegger du en tur til Svalbard og vil oppleve
noe lignende så gjør hjemmeleksen din godt, og planlegg alt ned til hver minste
detalj. Det er det som i det lange løp alltid vil gi gode resultater – uansett
hva du fisker etter!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar