Svalbard 2016 - The full story

Etter fjorårets tur til Svalbard satt vi igjen med mange nye erfaringer og noen nye arter på blokka. Noe av det vi lærte i fjor var at været er fullstendig ustabilt, noe som kan gjøre forholdene for og fiske på dypet vanskelig.

Det aller første vi konkluderte med var at vi måtte kjøpe inn dreggutstyr til årets tur.

Med dreggutstyr blir man mye mer fleksibel i forhold til hvor og hvordan du fisker og ved og ligge på plasser man har troa på fisker man effektivt på disse områdene.

Årets tur ble forlenget i forhold til fjorårets, og denne gangen skulle vi være 4 hele dager på havet. Med på turen var undertegnede, Karl Johan Sæth, Ole-Håkon Heier, Ståle Fjøsne, Jonas Botilsrud og Stein Johannesen.

I år som i fjor skulle håkjerring utstyret være med på tur igjen. Med dregg på plass får man fisket effektivt på en plass uten avdrift, som skaper et stort luktspor. Dette fungerte mildt sagt bra!

Ukene før avreise ble det dobbelt og trippelsjekket pakkelister, hvem-tar-med-hva og koordinering med alt det praktiske før en sånn tur. Agn og søkker og alle andre ting som vanligvis er på tur må pakkes ned. Facebook er genialt for og planlegge slike turer og alle får med seg hva som blir skrevet der.

Foto: Andreas Næristorp

Ved ankomst Longyearbyen flyplass krysset alle fingre og tær etter fadesen i fjor, hvor bagasjen min ikke kom fram. Hvem sin tur var det nå?

Etter å ha ventet på bagasjen en halvtimes tid viste det seg at stang røret til Ståle ikke hadde kommet med flyet. Heldigvis ikke den største katastrofen, men kjedelig er det uansett.

Den første dagen ble brukt på siste innkjøp av mat og drikke og få oss en god natt søvn før 4 dagers hardt slit skulle begynne.

Avreisedag til Isfjorden

Værmeldingene de neste dagene så fine ut når vi reiste fra Longyearbyen. Etter å ha fylt opp båten med folk, mat og fiskeutstyr og noen kilo med selkjøtt til håkjerringa var vi på vei utover fjorden. Denne gangen var det relativt fint vær og lite vind, så planen vår var å starte på plassene vi avsluttet i fjor. Her hadde vi et ganske morsomt fiske etter ulker, skater og gapeflyndrer. Det og få litt fisk i båten hjelper alltid på humøret, men når vi etter tre timer knapt hadde fått en fisk og været hadde slått om var det ikke annet og gjøre enn og søke le - nok en gang.

Foto: Andreas Næristorp

Heftig dreggutstyr ble kjøpt inn på forhånd.

Foto: Andreas Næristorp

Heier ser skeptisk ut - men er mer spent enn noen gang!

Foto: Ole-Håkon Heier

Jeg fikk en liten kloskate rett under halvkiloen første par timene.

Skulle været ødelegge fisket for oss denne turen også? Moralen om bord på båten fikk seg en knekk. Det var ikke annet og gjøre enn og gjøre klart dreggutstyret vi investerte i på forhånd og dumpe ankeret.

Vi la oss til på en plass vi hadde troa på. Det var 150 meter med nærhet til dypere vann, og slike plasser leverer alltid fisk. 

Dette fikk vi bevist etter at vi hadde blitt kastet rundt i sengene våre til høy sjø og 20 sekundmeter vind den første natta. Dreggfestet holdt og først oppe denne morgenen var Ole-Håkon.

Turens første norgesrekord

Det tok ikke lang tid før vi hørte en hysterisk fisker i full eufori ute på dekk. Vi andre som sov skjønte ikke hva som foregikk ute på dekk klokken 0500. Det viste seg at Ole-Håkon ikke hadde fått sove og satt alene ute på dekk og fisket. Etter en liten stund nappet det, og opp kom en soleklar knusing av norgesrekorden på gapeflyndre.

Fisken var dessverre tynn, men var både bred og lang og klokket inn på 1240g og 49cm. En drømmefisk!

Norgesrekord på gapeflyndre

Etter dette stod jeg, Jonas og Karl Johan opp for og fiske og utover morgenkvisten tok fisket fullstendig av. En stund hadde vi både to og tre gapeflyndrer samtidig og iblant dukket det opp ei kloskate. Snittvekten på fiskene var høy, gapeflyndrene snittet på nærmere 700g og kloskatene rundt 1 kilo.

Foto: Andreas Næristorp

Karl Johan med pers på gapeflyndre på 800g+ og Jonas med pers på kloskate som veide 1620g.

Foto: Andreas Næristorp

Karl Johan med pers på gapeflyndre. One-eyed Jack på 800g+

Selv fikk jeg noen gapeflyndrer hvor de fleste var ny pers og toppfisken var på 960g. En art jeg ikke trodde jeg kom til og perse på etter og ha fått en fisk på 840g tidligere, men på Svalbard er tydeligvis alt mulig!

Foto: Stein Johannesen

Gapeflyndre på 960g og den tredje persen på gapert, på Svalbard.

Foto: Stein Johannesen

Gapert på 920g\42cm

Foto: Ole-Håkon Heier

Noen hyser ble det tydeligvis tid til og.

En time senere fikk resten av gjengen gnidd søvnen ut av øynene og kom ut for og fiske. Det fisket vi opplevde de neste 5 timene var rett og slett sinnsykt. Samtlige perset på gapeflyndre og noen også på kloskate. Ståle fikk to nye arter under denne økta, en gapeflyndre og en liten blåkveite som dukket opp ut av det blå. På fastlandet fiskes disse på 600m og dypere langs Egga-kanten, på Svalbard får vi de så grunt som 110m!

Foto: Ole-Håkon Heier

Gutta softer

Foto: Ole-Håkon Heier

Jonas hjelper til med dregg prepping

Foto: Ole-Håkon Heier

Stein med ny art - kloskate

Foto: Ole-Håkon Heier

Ståle med ny art - Gapeflyndre på 600g+

Foto: Ole-Håkon Heier

Ståle med ny art - blåkveite

Foto: Ole-Håkon Heier

Hektisk på dekk

Foto: Ole-Håkon Heier

Karl Johan med drøy dobbel

Foto: Karl Johan Sæth

Heier med pers på torsk - 9700g

Foto: Ole-Håkon Heier

Jonas med drøy dobbel av gapeflyndre

Foto: Ole-Håkon Heier

Dobbelthugg med blåkveiter

Vi fikk fisket av denne plassen effektivt da vi pendlet en del frem og tilbake, og kort oppsummert etter noen timers fiske hadde vi fått følgende:

Gapeflyndrer på 1240g (Norgesrekord), 960g, 930g, 920g, 880g, 880g, 860g, 850g, 840g, 800g og mengder med fisk mellom 600g og 800g.

De største kloskatene vi fikk her veide 1620g, 1380g, 1360g, 1360g og 1180g i tillegg til noen fisk mellom 500g og 800g.

Aldri i noen sammenheng har jeg hørt om en lignende rekke med store gapeflyndrer. Etterhvert flyttet vi dreggen for å begi oss ut på nye jaktmarker.

Foto: Ole-Håkon Heier

Ståle med ny art - kloskate!

Nye plasser prøves

Før turen hadde jeg gjort en del research og kom opp med en teori som måtte prøves ut. Teorien gikk ut på at vi burde prøve å fiske i renna som strekker seg fra Eggakanten og langt inn i Isfjorden.

Det er en sjanse for at disse arktiske kaldtvannsfiskene vil finne veien inn i fjordene via denne renna. Nå var det på tide å sette denne teorien på prøve og dregge opp på litt dypere vann.

Ideen her var å kombinere vanlig bunnmeite med håkjerringfiske og forhåpentligvis fortsette å pendle nok på dreggen, til at vi kunne fiske av et større område effektivt.

Vi flyttet dreggen, men været var mildt sagt utfordrende så vi kom ikke så langt ut som jeg hadde ønsket. Etter at båten hadde posisjonert seg havnet vi allikevel på et uhyre interessant område med gode sjanser for både det ene og det andre.

Foto: Ole-Håkon Heier

En ny morgen gryr..

I løpet av morgentimene kroket Jonas noe stort og tungt, og etter en liten stund landet han en flekksteinbit. En art vi hadde snakket en del om før turen, og nå lå det plutselig en flekksteinbit på 10,1kg sprellende på dekk! En skikkelig drømme fisk, og art nummer 112 for Jonas. 

Jonas med turens første flekksteinbit - en virkelig drømmefisk

Etter denne fisken stod Karl Johan opp. Han og Jonas og gjorde klart håkjerring utstyret og slapp ned sirkelkroken agnet med en bit av sel. Det tok ikke lang tid før det nappet.

Jeg sov som en stein og ble vekket et par timer senere av at Jonas ropte at Karl Johan hadde kroket ei håkjerring. Det var bare og stå opp og assistere gutta som stod på dekk. Jeg fikk etter hvert også vekket flere som kom for å bistå oss ute på dekk for at håndteringen av disse store haiene skulle gå så kjapt og smertefritt som mulig.

Etter en kort, men tungt fight kom fisken opp langs båtsiden. På forhånd hadde vi gjort klart alt av landingsutstyr, og vi hadde en Zodiac gummibåt til disposisjon for å gjøre håndteringen enklere. Fisken ble sikret og vi tok lengdemål og rund mål og bruker en formel for å beregne vekten til disse store majestetiske fiskene. Fisken var 318cm lang og hadde et mål rundt buken på 155cm og en estimert vekt på 264kg! Karl Johan sin art nummer 113.

Foto: Ole-Håkon Heier

KJS med håkjerring på 264kg

Etter å ha sluppet løs fisken svømte den rett ned i dypet igjen. Håkjerringene har ikke svømmeblære som vanlige fisk og tåler trykkforandringene og catch and release.

Da jeg allerede var våken og fikk jeg muligheten til å prøve meg på håkjerring jeg også. Ingen andre fisket på det tidspunktet, og nå var vi flere som var våkne klare til og assistere. Jeg slapp ned den største biten med selkjøtt jeg kunne finne, og lagde meg noen brødskiver mens jeg ventet. Jeg rakk ikke å gjøre noe annet enn og spise 4 brødskiver, før det raslet i knarren på Tiagraen.

Jonas var kjapt ute med og stroppe på meg seletøyet og jeg gjorde meg klar. Akkurat det som skjedde det neste minuttet har jeg spilt av i hodet mange ganger under tidligere forsøk etter håkjerring. Fisken fikk litt tid før sirkelkroken skulle gjøre jobben sin. Jeg sveivet inn all slakken og sveivet det jeg klarte og så på at stanga bøyde seg mer og mer før den pekte ned i sjøen. Jeg la all vekt bakover for å kroke fisken før den virkelige jobben begynte. Fast fisk!

Foto: Jonas Botilsrud

Full konsentrasjon og håkjerring på kroken

Selve fighten var av det interessante slaget. Fisken var veldig bråkete og tok ved flere anledninger sene på hard brems. Flere ganger fikk jeg slakk sene, og det kommer av at fisken ruller seg oppover wiren på takkelet. Man må være på vakt hele tiden og kjøre fisken så hardt at den ikke klarer og rulle opp hele takkelet og til slutt ryke braiden mot det rue skinnet. En snau halvtime senere kunne Jonas ta tak takkelet som består av 10 meter med 3mm mono og starte og trekke fisken opp mot båten. Håkjerringa hadde rullet seg inn i den nedre delen av takkelet som består av 10 meter 3mm plastbelagt wire. Noen minutter senere var fisken sikret, og vi tok lengde og rund mål av fisken. Fisken var 328cm lang og 160cm rundt buken. Estimert vekt 290,54kg og ny allround pers for meg, og samtidig art nummer 115. En stor hannfisk!

Foto: Karl Johan Sæth

Min første håkjerring

Etter å ha landet og sluppet tilbake to håkjerringer på like mange timer var vi så gira og slitne at vi måtte ta en matpause for og hente oss inn igjen. Vinden hadde skiftet retning, så de neste par timene ble vi sittende og vente på at vi skulle pendle vekk fra håkjerringplassen, samtidig som vi fylte opp kroppen med karbohydrater og væske igjen.

Flekksteinbitbonanza

Foto: Andreas Næristorp

Jeg, Jonas og Karl Johan gjorde oss klare til og fiske igjen når vi kom til rett plass og vekte de andre.

Var Jonas sin flekksteinbit tilfeldig, eller var det flere der nede? Karl Johan var førstemann til å treffe bunn og det tok et kvarter før det nappet. Harde, hissige napp fra en sint fisk og tilslaget satt som det skulle. Fisk på! Jeg gjorde klar kleppen og stod klar for å lande det som kom mot overflaten. Flekksteinbit! Landingen gikk udramatisk og hans art nummer 114 var i boks. En heftig fisk på 9kg!

Plutselig ble det kaos i båten. Agnfisk, takler, bommer og søkker fløy veggimellom ute på dekk. Nå skulle alle slippe ut og det ble helt stille på dekk, med unntak av Karl Johan som fniste som en liten jente etter og ha fått sin drømmefisk.

Foto: Andreas Næristorp

KJS med flekksteinbit

Jeg fisket nå bakerst i båten og hadde oversikt over alle de andre. Plutselig ser jeg Ole-Håkon står med bøy i stanga og gliser bredt, og er faktisk tøff nok til og melde flekksteinbit. Ikke nok med det, han fikk rett. Med et smell lander de Ole-Håkon sin art nummer 113 i Norge, en velkondisjonert flekksteinbit på 10,4kg.

Foto: Stein Johannesen

Ole-Håkon med sin drømmefisk

Samtidig som han lander fisken står jeg og drar bomtilslag på bomtilslag på noe som vil ha makrellen min på bunn, 250 meter under oss. På det fjerde tilslaget sitter omsider fisken og jeg kjører den pent og rolig hele veien opp. I overflata kommer en sinna flekksteinbit til syne. Nervene mine var på det tidspunktet så frynsete at om fisken hadde falt av, hadde jeg nok sippa i to uker etterpå. Suksess og min art nummer 116 i Norge, flekksteinbit på 7,9kg!

Foto: Karl Johan Sæth

En utopisk fisk..

I mellom disse tre flekksteinbitene fikk Ståle og Stein hver sin blåkveite, som var ny art for Stein og ny pers på Ståle. 

Foto: Ole-Håkon Heier

Normal dobbel(?)

Foto: Jonas Botilsrud

Ole-Håkon med blåkveite tatt på krokstørrelse #10. Deep-sea-mikro prosjektet leverte..

Norgesrekord nummer to

Fisket døde fullstendig ut, så jeg kom med et forslag om at vi skulle slippe ut resten av tauet. Dette for og kunne fiske på en annen interessant plass. En halvtime senere var tauet strukket og vi var klare igjen. Stein slapp ned først, og det tar ikke mer enn 5 minutter før det napper. Fighten minnet mye om flekksteinbit. 

Jeg stod klar med kleppen og når fisken kom opp i overflaten var det ingen av oss som skjønte noe. Landingen gikk fint og når en blåsteinbit hamra ned på dekk stod det 6 voksne mannfolk og hylte av jubel!

Blåsteinbit har aldri blitt tatt på stang tidligere, og Stein hadde tatt den aller første i Norge. Fisken veide 7,2kg og var Stein sin art nummer 92. Vi prøvde i mange timer for å få flere blåsteinbit, men vi fikk ingen flere.

Foto: Andreas Næristorp

Ingen ord trengs..

Foto: Ole-Håkon Heier

En velkondisjonert blåsteinbit tatt på makrell

Mellom litt søvn og blåsteinbiten rakk jeg et nedslipp, hvor agnet fikk ligge mer eller mindre i ro i over 2 timer før det omsider nappet. Gav fisken god tid i tilfelle det skulle vise seg og være en skate. Skate var det riktignok ikke, men det var turens største blåkveite som fikk seg en tur i båten.

Foto: Stein Johannesen

Blåkveite på 2820g

Foto: Andreas Næristorp

De ser alt annet enn snille ut :)

Foto: Stein Johannesen

Riktige tannebisser på disse kveitene!

Den siste natta kom og denne skulle brukes til og fiske håkjerring. Nå var det Ståle som skulle prøve seg. Etter 1 times dro det av gårde på stanga til Ståle. Jeg assisterte han før han sveivet på fisken og kroket turens tredje håkjerring. Nå hadde vi mye gammel sjø så fighten ble slitsom, men etter en halvtime var fisken sikret ved siden av båten. Fisken ble målt til 312cm i lengde og 150cm rundt magen og estimert ble 250kg.

Foto: Ole-Håkon Heier

Stampen begynte og lukte j***lig etterhvert.. sel og agnfisk

Foto: Ole-Håkon Heier

Selkjøttet gjorde virkelig jobben

Foto: Andreas Næristorp

Ståle med ny art - håkjerring

Resten av natten skjedde det ingenting, og når vinden tok seg opp utover natta gikk alle og la seg igjen. Det ble rett og slett for vanskelig og fiske.

Aller siste fiskedag flyttet vi dreggen noen kilometer for og prøve en siste plass. Været var fint og, og en time senere napper det tungt hos Stein. Tilslaget sitter og endelig satt flekksteinbiten for Stein også. I timene som fulgte ble det bare noen torsk, så det var en perfekt avslutning på en heftig fisketur.

Foto: Andreas Næristorp

Første mannen i Norge med alle tre steinbitene artene

Foto: Karl Johan Sæth

..som ble lunsj til alle ombord. Fantastisk matfisk!

På vei tilbake til Longyearbyen rakk vi en halvtimes tid med fisking etter glattulker og annet smått, hvor vi fikk et knippe glattulker, masse torsk og en gapeflyndre. Alt på hekle selvfølgelig.

Foto: Andreas Næristorp

Morsomme småtasser!

Foto: Andreas Næristorp

..disse må selvfølgelig dokumenteres skikkelig.

Ingen i gruppa som reiste til Svalbard i år klarer og sette ord på hva vi opplevde på denne turen. At det skulle klaffe og gi slike resultater hadde ingen trodd på forhånd, og noen uker etterpå har det ikke gått opp for oss hva vi opplevde.

Det verste er nok at jeg tror vi bare har skrapt i overflaten over hvilket potensiale som finnes på øya der oppe på 78 grader nord. Om vi i fremtiden er mer heldige med været og får fisket effektivt på de plassene vi ønsker tror jeg potensialet for flere utopiske fisk, store som små er enormt.

Foto: Andreas Næristorp / Selvutløser

Suksess! Et bilde sier mer enn tusen ord.

Alle data vi samlet fra håkjerringene ble gitt til forskningsprosjektet på håkjerring, som er et samarbeid mellom Universitetet i København og Universitetet i Tromsø, og tilbakemeldingen var at hannfisken jeg fikk var en stor hannfisk - mer om dette kan leses hos Hooked.

Avslutningsvis er det en ting som skal nevnes. Det er ikke bare å slippe ned og heise opp drømmefisk etter drømmefisk i Isfjorden. Det ligger mange timers planlegging bak hver ekspedisjon til Svalbard. 

Tro det eller ei - det napper ekstremt sjeldent. Rundt 80 % av tiden sitter vi helt stille og venter på napp uten at det skjer noe. På noen små plasser står det plutselig en konsentrasjon av fisk som gjerne biter på agnet ditt. Det kan være mye napp og hektisk fiske, men det var sjeldent vi opplevde det mer enn i maksimalt 1-2 timer om gangen. Planlegger du en tur til Svalbard og vil oppleve noe lignende så gjør hjemmeleksen din godt, og planlegg alt ned til hver minste detalj. Det er det som i det lange løp alltid vil gi gode resultater – uansett hva du fisker etter!