Årets gjeddefiske løsnet omsider.

Jeg, sammen med gode kompiser som innehar noe som kalles båt, har siden sensommeren satset mye etter gjedde.

Satsingen har ikke vært slik som man normalt gjør, det har vært snakk om mye pelagisk trolling, spinnfiske på nye potensielle plasser i forskjellige sjøer, og til dels nye metoder (for meg i alle fall). I tillegg har vi startet å satse gjedde på flere sjøer jeg ikke har fisket i tidligere med mål å knekke noen koder både her og der.

Forsøkene har ikke akkurat båret veldig med frukter for min egen del, med unntak av Carl sin supre 12 kilos fra Øyeren som vi fikk i juli. At plassen den tok wobbleren hans på kom til å levere var vi helt sikre på, bare ikke helt akkurat når. Jeg har blogget om denne turen tidligere og det kan leses HER.

Men over til nåtid. For en liten stund siden avtalte jeg og Andreas en fiskehelg med gjedde som mål. En dag med trolling og meite og en dag vi holdt litt åpen mtp sted og metode.

Når jeg og Andreas drar på tur bruker det å skje at fisken faktisk stiller opp. De aller fleste turene vi har fisket sammen i år har det kommet opp bra fisk og jeg hadde görtrua for en gang skyld.

Fiskedag 1 fortonet seg som følger: Stå opp alt for tidlig, helle nedpå en liter kaffe, prøve å våkne, få båten på vannet, logge sjøkart. Og det endte egentlig der. Tre napp på en hel fiskedag fra båt, med følgende resultat: 1 defekt agnfisk.

 

Andreas har trua. Det blev ikke.

Dagen etter derimot..


Står opp tidlig, jeg skjønner ingenting. Kjører mot dagens destinasjon, skjønner fremdeles ingenting. Vi skal bunnmeite denne dagen, så stenger og nappalarm blir rigget i en fei. Agnfisken har ikke tint skikkelig, så det blir å kjøre litt udd agnfisk formet som en banan i starten.

Jeg får ut en stang, Andreas 3. Jeg overveier stengene til Andreas en periode og rusler bort til sekken for å finne noe å tygge på, stopper ved den ene stanga jeg har ute for å sjekke at alt er som det skal. Stopper med et tramp ved siden av stanga og hører tre pip. Var det vinden som dro i sena? Tydeligvis ikke, stangtuppen gir fra seg et knykk til, så jeg tar opp stanga og gir fisken litt slakksene.

Andreas dukker opp og jeg forklarer at det er noe som tygger på agnfisken. Brått strammer sena seg på et sekund så jeg sveiver meg ned til fisken og klemmer til i et hardt mothugg. Fisken sitter!

3.25lbs stanga fra Milo kneler mer og mer og det blir snart klart at det er en tung fisk det er snakk om. Heldigvis gjør ikke gjedda noe som helst ut av seg, og Andreas håver fisken sikkert på første forsøk og jeg kommenterer "ser ut som ei sjukilos det der vel?"

Får fisken på matta og det er klart at det dreier seg om noe langt tyngre:

 

111cm

Foto: Andreas Johansen

 

10440g!

 

Foto: Andreas Johansen

 

C&R

 

Jeg går kjapt inn i fnisemodus og skjønner fremdeles ingenting. Etter en halvtimes fiske med ei stang ute og brått har jeg fått min første ti kilos på bunnmeite fra land? Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg ned i stolen, ta seg en kaffekopp og en sjokoladebit og bare nyte øyeblikket. Det er deilig når ting endelig klaffer!

Kvarteret senere blir jeg avbrutt av en to kilos snipe som blir kroket av i vannet, og agnfisken finner sin plass på bunn igjen.

Så skjer det som som oftest skjer når man fisker etter store gjedder med agnfisk, det blir stille. Virkelig stille. Vi sitter i hver vår stol og prater piss som vi alltid gjør, og legger noen planer for neste år. Stillheten blir fort avbrutt av en nappvarsler, og denne gangen er det Andreas sin agnfisk som har blitt plukket opp. Mothugget sitter, fisken viser grei tyngde før den av en uforklarlig grunn stiger av kroken.. ikke noe annet å gjøre med det enn å få agnet ut igjen og fortsette å slappe av. Det samme gjentar seg på samme stang to ganger til og jeg merker at Andreas blir litt frustrert - noe jeg skjønner veldig godt.

Stillheten blir nok en gang avbrutt, denne gangen av en annen type lyd. De polyfoniske Fox varslerne mine gjorde meg forvirret et sekund før jeg skjønte at det var på tide å sette fra seg kaffekoppen og springe bort til venstrestangen min. Er raskt ute med å gi fisken slakk, og dette er noe vi gjør når store agnfisker brukes. Vi fisker med såpass små kroker i forhold til agnet at det er greit å gi fisken litt tid.

Jeg tenker på rutinen som har fungert bra for meg på ismeite, fisken tar agnfisken - svømmer avgårde med den, stopper en liten stund og når den drar avgårde igjen kroker jeg. Dette går som oftest på ren rutine og jeg venter aldri så lenge at jeg lar fisken svelge agnfisken.

Denne fisken gjør "alt etter boka" og når den setter opp farten sveiver jeg meg ned til jeg kjenner motstand og klinker til i to harde mothugg. Denne gangen er det 2.75lbs stanga som skal få kjenne motstang og den står som et kjerrehjul når jeg fighter fisken. Først er den snill som et lam og kommer greit inn, men jeg merker at den går opp mot overflata og det betyr en ting: at den kommer til å hoppe. Den hopper først en gang og deretter enda en gang. Jeg står der med hjertet i halsen, for når den hopper for andre gang ser jeg virkelig hvor svær den er.
"Denne kommer jeg til å miste, garantert!" sier jeg til Andreas mens jeg presser den mot land og unna ei busk som henger utover vannet.

Når fisken nærmer seg bredden hopper den nok en gang to-tre ganger og setter avgårde i noen heftige lange rusninger. Pulsen går i taket og Andreas står bare og flirer av meg - som tydelig ser rimelig stressa ut. Første håvingsforsøk går i dass når fisken merker håven i haletuppen, og jeg blir stående å fighte med stanga nesten opp ned for å unngå at den tar med seg stang nr 2 som står ved siden av. Håvingsforsøk 2 går og dårlig og nok en gang setter den av gårde i et hinsides utras.

Jeg bestemmer meg for å gå fisken til et mer egnet sted for håving og når den ligger på grunt vann finner den endelig veien i håvmaskene. JADDA!!!!
Andreas mumler noe om 14 kilo men jeg nekter å tro på hva han sier. Vel på matta var ble det fort klart at det dreide seg om en nok en bra fisk:

 

119cm.

Foto: Andreas Johansen

 

13280g og fniselatter!

 

 

Jeg skjønner fremdeles ikke hva som foregår og lener meg tilbake i stolen med et stort smil, finner meg noe mat og drikker enda mer kaffe. Andreas er uheldig et par ganger til, hvor fiskene ikke sitter skikkelig, og jeg begynner å merke at jeg nesten får dårlig samvittighet for å få ha fått to bra fisk, mens Andreas foreløpig ikke har fått noe som helst.

Vi starter etter hvert å snakke om returen og at det nå ikke kommer til å skje noe mer. Jeg sitter dypt begravd i mailen på mobilen når det nok en gang kommer to pip fra en varsler - og den første tanken er at jeg håper det er Andreas sin stang det er fisk bortpå. Det var det dessverre ikke. Fisken får litt slakk, gir den femten sekunder før jeg klinker til igjen og denne er også tung. Den kommer først greit inn, før den bestemmer seg for å ta 15 meter sene avsluttet i et latterlig kult hopp. Etter litt klabb og babb med et par andre stenger kommer denne også i håven, og denne gangen er jeg sikker på at det er en syvkilos. Og nok en gang tok jeg feil.

Fotograf: Andreas Johansen

 

9440g

 

 

109cm.

 

Denne som alle andre gjedder får svømme fint og uskadet videre, før mørket etter hvert tar oss igjen. Jeg har fremdeles litt dårlig samvittighet for at Andreas ble uten fisk, men det er vanskelig å gjøre noe med. Vi var enstemmige i at dagen hadde vært helt sinnsyk - uavhengig av hvem som hadde fått fiskene.

Takk for en av de desidert råeste turene i år Andreas, jeg håper du får din revansje neste gang! Og nei, jeg skjønner fremdeles ingenting...