mandag 28. april 2014

Leirkutling - den evige diskusjonen (Med 2 gjesteinnlegg) og art #105!

Det er noen arter som er vanskeligere enn andre å identifisere enn andre av norske fiskearter og den kanskje aller vanskeligste er definitivt leirkutlingen.
Av oss som fisker rundt omkring her på Østlandet har vi hatt våre timer med frustrasjon når det kommer til denne arten, da flere av oss mangler den og vi har brukt mye tid på å klare å finne den rette fisken.
Når jeg en gang nå i januar endelig klarte å få korrekt identifisert en leirkutling hadde vi i noen uker diskutert denne arten frem og tilbake flere ganger og jeg fikk en del info som Ole-Håkon Heier kom frem til men også en del informasjon fra Karl Johan Sæth.



NKML gjengen har tidligere skrevet en sak om dette på bloggen sin (Kan leses HER) hvor de etterlyser mer nerding så jeg håper dette kan bidra til å artsidentifisere denne arten en gang for alle.
Det er dog ikke lett men here goes:
Ole-Håkon heier sendte meg rett før jul et tekstdokument med hans betraktninger rundt leirkutlingen så den limer jeg inn her i sin helhet:
Skrevet av Ole-Håkon Heier:
Hvordan skille kutlinger – diskusjonen fortsetter:
"NKML har laget en veldig god kutlingsak på NMKL sine sider (13-06-2013). Det er på sin plass at noen tar opp bestemmelse av kutlinger til diskusjon, siden det etter hvert har blitt mange artsjegere, og dette er noen av de mest problematiske artene.
Jeg er dog usikker på om man kan konkludere med de retningslinjene for bestemmelse som Irvin skisserer.  Svartkutling, Rødflekket kutling, Spisshalet kutling og Tangkutling er intet å diskutere.
Bergkutling, leirkutling eller sandkutling?
Svenskene har gitt ut Svenska nationalnyckeln i bokform. Her er tegningene av bergkutling, sandkutling og leirkutling:
Bergkutling
Illustrasjon: Nationalnyckeln







Sandkutling

Illustrasjon: Nationalnyckeln
Leirkutling
Illustrasjon: Nationalnyckeln





Bergkutling:
NKML:
·         På grunn av store skjell (34-43) langs sidelinja er det kun leirkutling som er forvekslingsart.
·         Bergkutlingen har en spraglete, men varierende kroppsmønster.
·         Første ryggfinne har rekker med flekker som utgjør striper ("flekkebånd"). Ofte to svarte bånd nederst og en eller to lysere øverst.
·         Vanlig langs kysten av Sør-Norge.
Nationalnyckel/OHH):
·         Tydelige flekker i rader på ryggfinna inkludert innslag av rødt og blått (de siste varierer nok en del mellom kjønn og årstid).
·         Ingen stor flekk bak på ryggfinna.
·         Det mørke feltet under øyet.
·         4-5 hvite flekker på ryggen.
·         Vagere, men ofte veldig tydelig ved første øyekast: mer markerte mørke flekker på siden.
·         Antall sidelinjeskjell  er 34-43. Dette avviker imidlertid ikke helt fra leirkutling (39-52).
Sandkutling:
NKML:

Antall skjell langs sidelinja, som skal være mellom 55 og 70 (normalt rundt 60). Ja, her er det bare å ta på brillene. Etter litt trening ser man fort at skjella er så små at det er nødt til å

·         være snakk om >55. Forvekslingsartene bergkutling og leirkutling har begge mindre enn 45 skjell så forskjellen er såpass at det går an å se med det blotte øyet.


·         Som en av to arter har sandkutling en svart flekk bak på første ryggfinne. Leirkutling er den andre (se senere). Vanlig langs kysten nord til Troms.

Leirkutling:
NKML:
·         Ca. 35-45 skjell langs sidelinja.
·         "Kjente" tegn som skråbånd over nesa og mørk trekant inne ved brystfinnerota finner en også hos bergkutling dessverre.
·         Det som virker å være det sikreste tegnet er den mørke flekken bak på første ryggfinne, tilsvarende den sandkutling har. Problemet er at denne svarte flekken kan være vanskelig å se, ofte kan bergkutlingens to mørke flekkerader (se over) gå over i noe som virker som en flekk bakerst.
·         Det som imidlertid virker å være fellestrekk for leirkutling (basert på de to øverste bildene til venstre på Fishbase, samt bildene på denne siden: http://www.luontoportti.com/suomi/no/kalat/leirkutling, som virker å være tydelige leirkutlinger) er at bånda på første ryggfinne er svake. De er lysebrune, 3-4 i tallet og særdeles svake. Så svake at den svarte flekken utgjør en stor kontrast til bånda. Et nytt problem er at litteraturen forteller at det er kun hanner som har denne flekken. Så da sitter vi igjen med svake, lysebrune bånd på første ryggfinne, som kanskje det beste tegnet.
·         Hva som er helt klinkende klart, er at for id må man ha gode bilder som viser en oppspilt første ryggfinne, og hvor skjellstørrelse går lett frem.
OHH/Nationalnyckeln:
·         Leirkutling har 39-52 sidelinjeskjell. Det er færre og større enn sandkutling, men ikke nødvendigvis med stor margin (hhv. 39-52 mot 55-75).
·         Hannen hos leirkutling har to tydelige streker fra øyets fremkant til munnen, mens hunnen har 1 og 2/3 strek. Sandkutling har definitivt bare en strek.
·         Stripene på ryggfinna er forskjellig plassert på de to artene, og leirkutlingen skal ha 4 tydelige striper mot sandkutlingens 2.
Etter at jeg hadde studert dette nøye, har jeg gått gjennom alle mine egen kutlingbilder, alle kutlingbilder i NM sportsfiske og i tillegg har jeg googlet leirkutlingbilder, både på norske og utenlandske sider (akkurat som Irvin). Jeg har imidlertid ikke funnet noen bilder som viser en kutling som definitivt har disse trekkene. Dessverre.
Søkingen har derimot vist en haug med kutlinger angitt som leirkutling, der mange mye heller ser ut som bergkutling, sandkutling og til og med andre arter. Jeg bruker ingen eksempler derfra, for mitt mål er ikke å «henge ut» andre, men i fellesskap med dere andre galninger finne ut hvordan vi en gang for alle skal skille disse artene .
Men kanskje er Svenska Nationalnyckeln feil? Jeg har kikket på bildene der av alle andre arter jeg har tatt (som jo er 97, dog finnes ikke alle disse i Sverige, og da heller ikke i boka), og gjengivelsene er de beste jeg har sett i noen bok. Ja, de er faktisk helt strålende. For eksempel la jeg merke til at de fleste av bergkutlingene jeg har tatt har et bånd fra øyets fremkant til munnen og et mørkt felt i tillegg som går rett ned fra øyet. Ikke noe jeg har tenkt på før, men beskrevet i Nationalnyckeln. Tilsvarende har jeg funnet to bånd som går ut fra tangkutlingens øye. Heller ikke noe jeg har lagt merke til før, men beskrevet i Nationalnyckeln. Interessant.
Da er det på sin plass med noen bilder – først bergkutling:

Alle foto i avsnittet: Ole-Håkon Heier





Storfjorden, Stordal. 4 hvite flekker bakover på ryggen, og se den ryggfinna!



Frafjord, Rogaland

Elingårdskilen, Østfold. Hvite felt på ryggen, tydelige striper på ryggfinna.
Dette her er nok de fleste enige om er sandkutling. Mange sidelinjeskjell og ingen andre særlig markerte trekk (som kan ses på bildet…). En strek ned fra øyets fremkant.


Røsneskilen, Halden



Denne er flott, synes jeg: Elingårdskilen, Fredrikstad. To bergkutlinger, 4 sandkutlinger. Ser dere de hvite flekkene på ryggen til bergkutlingen? Dessverre viser ikke bildet flekkene på ryggfinna og dermed ikke godt nok.
Jeg har ikke klart å finne noen fisker blant verken mine eller andres bilder som kan passe på Svenska Nationalnyckels beskrivelse av leirkutling. Og det er jo en meget interessant observasjon, dog ikke av det positive slaget. Enten er trekkene som svenskene beskriver ikke riktige, ellers har faktisk nesten ingen der ute av norske artsjegere faktisk fanget en leirkutling. Vi sliter for øvrig med for dårlige bilder. Og ingen kjempekritikk i det, for jeg vet selv at det ikke alltid er like lett å få gode bilder av disse småtassene der alt man skal se etter synes godt.
  Leirkutlingen skal ikke være sjelden, og den skal ha en forkjærlighet for brakkvann.
Dersom vi finner kutlinger med trekkene angitt i Nationalnyckeln mener jeg at leirkutlingen endelig kan skrives med sikkerhet på en artsliste."
Dette var innlegget Ole-Håkon kom med til meg med utgangspunkt tatt i egne resoneringer og med hjelp fra den Svenske Nationalnyckeln.
Karl Johan har også laget en relativt bra oversikt i Excel, som viser forskjellene mellom sandkutling, bergkutling og leirkutling. Her har han markert ut noen felt som kan skille de tre artene og den oversikten ser slik ut:
KjennetegnSandkutling
Pomatoschistus minutus
Leirkutling Pomatoschistus micropsBergkutling
Pomatoschistus pictus
Strek foran øyet1 skråstrek2 markante skråstreker2 skråstreker
Skjell på hodetSkjell foran ryggfinnen/på brystetIngen skjell foran ryggfinnen/på brystetIngen skjell foran ryggfinnen/på brystet
Skjell langs sidelinje55-7239-5234-43
Fremre ryggfinne2 svake rader, mørk flekk bakerst (han/hun)4 svake rader, liten mørk flekk bakerst (han)3-4 rader - 2 rader med markante mørke flekker 
Bakre ryggfinneOpptil 10 svake raderOpptil 7 svake rader3-4 rader 
Tegninger på sideneHannen: Opptil 4 mørke tverrbånd + 5-6 mørke (runde) flekkerHannen: Opp til 9 mørke tverrstrek, med opptil 5 brune flekker mellom. Hunnen: Omtrent 8 mørke prikkerSvarte /mørkbrune dobbeltflekker, med markant lyst felt over
Tegninger brystfinnePigmentert, ingen streker/båndMørkt bånd fremstSvakt pigmentert, lite mørkt felt på øverste halvdel helt fremst
Tegninger halerotMørk flekkTriangelformet mørk flekk, markert tverrbånd på halerotenMørk flekk
HalebåndOpptil 8 lysebrune tverrstriperOpptil 9 lysebrune tverrstriperOpptil 5 lysebrune tverrstriper

Så når jeg og Karl Johan en sen kveld i januar var ute for å kikkfiske skrubbe, så kom vi over noen små kutlinger nærmest oppe i en bekk. Her kan det ikke ha vært annet enn 100% ferskvann og alt av andre kutlinger var helt fraværende.

Dette har jeg også hørt fra flere kilder, at leirkutlingene ofte befinner seg helt i utløpet av små elver eller bekker i Oslo-området så etter at vi gav det et forsøk og faktisk fikk et eksemplar pakker jeg den godt inn i en plastpose for å kunne artsidentifisere den skikkelig dagen etter.

Dagen etter tok jeg med meg fisken og et kompaktkamera jeg har med ganske bra makrofunksjon til Tom Ole, slik at vi kunne være flere som så på den aktuelle fisken. PC-en var også med, for å kunne sjekke bildene direkte.

Dette var kjennetegnene fra min fisk:

  • Fisken har 39-41 skjell
  • Den har markert tegning på brystfinna som indikerer leirkutling hunn
  • Den har svake markeringer i ryggfinne
  • Den har 8 bløtstråler og 1 piggståle i bukfinne
  • Ryggfinna har 6 bløtstråler, denne kjennetegnet er overlappende fra 5-7 på leirkutling
  • Bukfinna har bølgete\ruglete membran i bukfinna
  • Bakre ryggfinne har 1 piggstråle og 9 bløtstråler
Disse kjennetegnene sammenlignet med den gode gamle guiden Tom Ole alltid har brukt og den Svenske Nationalnyckeln tilsier at dette er en 100% sikker leirkutling.

Alle foto i avsnittet: Andreas Næristorp



Leirkutling.


Ryggfinnen har ikke den store flekken bakerst, som indikerer at dette er en hunnfisk. Det er bare hannen som har den store flekken.

Et veldig sikkert kjennetegn å huske på, bølgene i bukfinnen.


Som man ser mer nøyaktig her.

Et nærbilde til av ryggfinnen og flekkene.


Pigmenteringen til brystfinne



Når jeg sendte over informasjonen til Ole-Håkon sammen med bildene av fisken fikk jeg dette som svar:
Ole-Håkon sier:

"Det stemmer best med en hunn, streken fra øyet går lenger opp på snuta enn sandkutlingen og det er en utydelig linje under øyet, ca 40 sidelinjeskjell, andre typer prikker langs sidelinja enn sandkutlingene jeg har fått, mangler prikk på ryggfinna, 3 tydelige streker på ryggfinna (og en fjerde halvveis ned mot ryggen), mørke pigmenter PÅ brystfinna.
Og nå vil jeg ha bilde av en hann:) (to streker fra øyet og litt større flekk på ryggfinna)
Hannen hos leirkutling skal ha to bånd frem og ned fra øyets fremkant (ikke hos sandkutling) og mørk flekk bak på ryggfinna (som sandkutling, dog mindre enn hos sandkutlinghannen). Sidelinjeskjellene på din mest sannsynlige leirkutling var veldig klare da. Lurer også på om de sidelinjeflekkene kan være en støtteparameter, de er ikke noe jeg har tenkt på før, men la merke til de nå."





 De viktigste punktene våre for å identifisere leirkutling:

  • Svake markeringer på ryggfinne som på bildene over - merk deg at hunnfisken ikke har den store flekken bak på ryggfinnen - det er det kun hannfisken som har
  • Bukkfinne membranen skal ha rugler eller bølger, den skal ikke være flat eller jevn
  • Brystfinnen skal ha mørke piggmenter som vist på bildet over 
  • Hannen hos leirkutling har to tydelige streker fra øyets fremkant til munnen/ned fra øyet, mens hunnen har 1 og 2/3 strek. Sandkutling har definitivt bare en strek.
  • Det bør også merkes at sandkutlingen har flere sidelinjeskjell enn leirkutling.

 Alle foto i avsnittet: Ole-Håkon Heier:


Her ser man en liten sortkutling øverst, leirkutling i midten og bergkutling i bunn











Det har fort for å bare bli enda mer forvirring, men noen av kutlingene er vanskelige uten å ha skikkelig makroobjektiv og dobbel- og trippelsjekke alle kjennetegn.
Tar man utgangspunkt i de punktene som er satt opp tidligere i artikkelen her så tror vi (og håper vi) at dette blir enklere for folk i fremtiden.

Lykke til å jakten på den evige diskusjonsfisken - leirkutlingen...












4 kommentarer:

  1. Intressant artikel! De fiskar jag har skrivit upp som leirkutling är mycket riktigt fångade i närheten av å-mynningar (bräckt vatten nästan).
    Kanske är en ovanligare fisk i Norge än Sverige? Jag tycker verkligen mina lerstubbar känns klockrena och jag kan inte se vad det annars skulle vara..

    http://www.artjakten.se/search/label/lerstubb

    SvarSlett
  2. Hehe! Luriga fiskar. Jag har fångat alla tre vid flera tillfällen. Jag tycker att Bergstubbet (bergkutling) skiljer sig mycket från de andra med sina rader av vita fläckar längs ryggen och svarta ränder på ryggfenan. Lerstubb och sandstubb är ofta svåra att se skillnad på vid första anblicken men lerstubbet upplever jag som mer kompakt och satt i kroppen. Det är dock fjällen jag går på här. Små fjäll = sandstubb. Stora fjäll = lerstubb. Färgen skiljer ofta något också, lerstubb är ofta grå medan sandstubb upplevs som sandfärgade eller beige med svarta fläckar.

    SvarSlett
  3. Hei! Jeg har forsket bittelitt på de sand-, berg- og sandkutling (og mye på tangkutling), og har kolleger som har forsket MYE på sand- og leirkutling. Er man erfaren tar man stort sett artene på "habitus" - på helhetsinntrykk. Men dette funker jo ikke for formal bestemmelse, og også mye dårligere på land enn i vann (sjøen eller akvarium). Jeg synes bergkutlingen er ganske enkel - den er mye mer marmorert enn de to andre, har tydelige lyse flekker på ryggen, og har som det står over ganske klart pigmenterte finner med mørke striper (hos hannene er disse mer eller mindre blå, men det er ikke så lett å se i hånden). Hos sandkutlingen har hannene en blåsvart flekk på fremre ryggfinne, men hunnene har det ikke eller mindre. Sandkutlinger er generelt mer langstrakte (og ofte større) enn leirkutlinger. Men dette er heller ikke noe sikkert kjennetegn. En kollega av meg som har jobbet mye med leirkutling - Carin Magnhagen i Umeå - har tipset meg om et bra kjennetegn og en relevant artikkel:

    "There is a good way to identify the common goby under the
    stereo microscope - on the breast fin there is black pigment like an
    upside down V - one line on the base of the fin and one going out on
    the fin itself. There is an old publication that describes the pigment
    patterns on three Pomatoschistus species:

    Edlund, A-M; Sundmark, G; Thorman, S 1980. The Identification of
    Pomatoschistus pictus, P. microps and P. minutus (Gobiidae, Pisces).
    Sarsia. Vol. 65, no. 3-4, pp. 239-242. 1980."

    Jeg har også sett på tegningene i Nationalencyclopedin, som er fantastiske til fisketegninger å være, men som i mine øyne ikke er tilstrekkelige for sikker bestemmelse. Jeg tror artikkelen det refereres til er bedre, selv om tegningene der er ytterst forenklet.

    Leirkutlingen finnes som navnet tilsier ofte på leire- og mudderbunn, og det betyr ofte på ekstremt grunt vann. Noen ganger kan man finne dem inni i skjell (ofte med egg) over vannflaten på lavvann. Jeg kan ikke tenke meg at de er lette å fiske - men de er ganske lette å fange. Jeg har mest sett arten i Sverige, men det er fordi jeg har jobbet der. Jeg tror den er ganske vanlig i Norge også, men neppe like vanlig, fordi mye av Norges kyst er mye mer eksponert enn den svenske. Trikset er nok å oppsøke rett plass. Den overlapper med sand- (og berg-)kutling i levested, men på typiske leirkutling-lokaliteter finner man ofte bare leirkutling.

    SvarSlett
  4. Hei! Jeg har forsket bittelitt på de sand-, berg- og sandkutling (og mye på tangkutling), og har kolleger som har forsket MYE på sand- og leirkutling. Er man erfaren tar man stort sett artene på "habitus" - på helhetsinntrykk. Men dette funker jo ikke for formal bestemmelse, og også mye dårligere på land enn i vann (sjøen eller akvarium). Jeg synes bergkutlingen er ganske enkel - den er mye mer marmorert enn de to andre, har tydelige lyse flekker på ryggen, og har som det står over ganske klart pigmenterte finner med mørke striper (hos hannene er disse mer eller mindre blå, men det er ikke så lett å se i hånden). Hos sandkutlingen har hannene en blåsvart flekk på fremre ryggfinne, men hunnene har det ikke eller mindre. Sandkutlinger er generelt mer langstrakte (og ofte større) enn leirkutlinger. Men dette er heller ikke noe sikkert kjennetegn. En kollega av meg som har jobbet mye med leirkutling - Carin Magnhagen i Umeå - har tipset meg om et bra kjennetegn og en relevant artikkel:

    "There is a good way to identify the common goby under the
    stereo microscope - on the breast fin there is black pigment like an
    upside down V - one line on the base of the fin and one going out on
    the fin itself. There is an old publication that describes the pigment
    patterns on three Pomatoschistus species:

    Edlund, A-M; Sundmark, G; Thorman, S 1980. The Identification of
    Pomatoschistus pictus, P. microps and P. minutus (Gobiidae, Pisces).
    Sarsia. Vol. 65, no. 3-4, pp. 239-242. 1980."

    Jeg har også sett på tegningene i Nationalencyclopedin, som er fantastiske til fisketegninger å være, men som i mine øyne ikke er tilstrekkelige for sikker bestemmelse. Jeg tror artikkelen det refereres til er bedre, selv om tegningene der er ytterst forenklet.

    Leirkutlingen finnes som navnet tilsier ofte på leire- og mudderbunn, og det betyr ofte på ekstremt grunt vann. Noen ganger kan man finne dem inni i skjell (ofte med egg) over vannflaten på lavvann. Jeg kan ikke tenke meg at de er lette å fiske - men de er ganske lette å fange. Jeg har mest sett arten i Sverige, men det er fordi jeg har jobbet der. Jeg tror den er ganske vanlig i Norge også, men neppe like vanlig, fordi mye av Norges kyst er mye mer eksponert enn den svenske. Trikset er nok å oppsøke rett plass. Den overlapper med sand- (og berg-)kutling i levested, men på typiske leirkutling-lokaliteter finner man ofte bare leirkutling.

    SvarSlett

Blogglistenhits

toppliste for bloggere - ToppBlogg

Fiskesnack.com